Sommerferien står for døren, bruk tiden til samtaler.
lørdag 22. juni kl. 10:29Mange aviser har i det siste satt søkelyset på at ungers mobilbruk kan være skadelig og det er flere og flere som argumenterer for at både mobil og sosiale medier bør ha aldersgrense, sist en leder i VG.
Og det er sikkert greit å plassere skylda hos teknologiselskapene og ansvaret for regulering hos politikerne. Men hva med foreldrene? De er barnas første forbilder, og kanskje en del voksne kan ta seg en ærlig kikk i speilet og tenke over egne skjermvalg.
Her en dag fulgte jeg med på at en toåring våknet fra søvnen sin, hun ville opp av trillevognen og kjempet mot selen. Dette var på en sørlandsferge, det var måker, det var båter, det var tusen ting å se på og snakke om.
Hva valgte moren? Hun stappet en mobil, sannsynligvis med tegnefilm, ned i vognen hvorpå toåringen lente seg tilbake i innadvendt transe.
Ungen fikk aldri sett den imponerende redningsskøyten som skar gjennom vannet rett forbi. Foreldrene sto og beundret utsikten og koste seg med fergeturen.
Et annet, og minst like vanlig syn på trikker, kafeer og venterom, er at foreldre sitter og piller på mobilene sine mens ungen søker oppmerksomheten deres.
Les også: Katarina Flatland tok mobilfri: - Merker hvor mye bedre jeg har det
Den tristeste påminnelsen jeg vet om, har i flere år hengt synlig på barnepoliklinikken på Rikshospitalet: «Tenk over om du må bruke mobiltelefonen mens du er her på sykehuset – det er viktig at du er til stede for barnet ditt!».
Det er klart folk har sine grunner for hverdagslivets små valg, man henter tidlig i barnehagen og bruker trikketuren til å svare på en nødvendig jobbmail eller bestiller billetter til en kinotur.
Men dersom skjermen spiser for mye av tiden mellom foreldre og barn, vil begge parter gå glipp av mye.
Når voksne og barn har oppmerksomheten rettet mot det samme, hva skjer da? Det er klart de deler følelser, felles opplevelser, de bygger relasjon, barnet føler seg elsket og får anledning til å lufte innfall og tanker.
Men hva annet? Jo, forskningen viser at dette fenomenet, som kalles delt oppmerksomhet, er med på å trene barnets konsentrasjonsevne og forståelse.
Jo yngre du er, jo mer utviklingsstøtte trenger du. Hver dag trenger du hjelp til å sortere inntrykkene, hjelp til å holde på oppmerksomheten, veiledning til å tolke verden.
Og når voksne hjelper barna sine til å forstå, undre seg over, holde oppmerksomheten mot en måke, en fiskeskøyte eller en gatesanger – så bedres barnas konsentrasjonsevne.
Å lese bok høyt og samtale om den underveis har samme effekt. Slik type støtte og samtale er viktig for barnets utvikling og forståelse av verden.
Nå er barnet ditt seks år. Han elsker deg over alt på jord. Men i morgen er han tenåring og da kan du aldri vinne han tilbake.
Du skal tåle en million samtaler om småtteri, om larver, om plastfigurer, om den nye sekken til kompisen og om karusellen på Tusenfryd, ting du innerst inne synes er uinteressant – for å få et sånt forhold til ungen din at han kommer til deg med sine sorger og gleder når han blir større.
Og kanskje en vakker dag, når du er en gammel og det eneste interessante som har skjedd i dag er turen til postkassen – kanskje han da vil låne øre til deg?
Hvorfor?
Den eneste grunnen måtte være at han en gang, for lenge, lenge siden lærte at kjærligheten kan se slik ut. Den legger andre ting til side og har tid til å lytte og samtale.