Skal livet i havet seile sin egen sjø?

Fredag 27. september ble Regjeringens handlingsplan for å løse naturkrisen lagt frem. Nofima-forsker Patrick Berg Sørdahl mener planen mangler fokus på havet. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)

KRONIKK: Tap av naturmangfold i havet skjer i et alarmerende tempo verden over. Gjør vi nok for å forhindre det?

Den globale Naturavtalen har satt et mål om å bevare 30 prosent av land- og havområder innen 2030. Per nå har Norge vernet 4,2 prosent av havområdene. Hva står i veien for at vi kan nå målet om 30 prosent?

Forrige fredag ble den mye etterlengtede Stortingsmeldingen om naturmangfold sluppet. Den la fram en handlingsplan for hvordan vi skal forsøke å løse «naturkrisen». Det som ble beskrevet som en «historisk satsing på natur» falt for mange i fisk. Reaksjonene lot ikke vente på seg og kan stort sett summeres opp med ulik grad av skuffelse.

Noe flere bet seg merke i, var hvor lite fokus meldingen hadde på det vi har mest av her i landet; hav. I landareal er Norge en dråpe i havet, men i sjøareal er vi en stormakt.

Slår Naturmeldingen inn åpne dører?

Flere av utfordringene meldinger peker på er ikke nye. Gjennom min og mine kollegers forskning på forvaltningen av kysten har vi sett flere av de utfordringene melding peker på: mangel på kunnskap om naturverdier, hvordan få til bedre samordning mellom myndigheter, hvordan sikre sameksistens mellom bruk og vern, og ikke minst bedre metoder for å kunne avveie forskjellige hensyn mot hverandre. 

Det er bra at Naturmeldingen peker på noen av disse kunnskapshullene, men kommer dette tids nok?

Det frister å si at deler av Naturmeldingen slår inn åpne dører. Skal vi klare å bremse tapet av naturmangfold må forskning og forvaltning spille på lag. Naturkrisen er global, og deler av løsningen ligger også i samarbeid på tvers av landegrenser. 

Gjennom internasjonalt forskningssamarbeid hvor norske forskningspartnere deltar, blant annet Nofima, utvikles det nye løsninger for hvordan vi kan skape en mer effektiv og målrettet bevaring og restaurering av naturmangfold i havet. 

Men skal disse løsningene kunne bidra til å løse naturkrisen må de tas opp i forvaltningen. Og selv om flere av utfordringene er kjent, står vi også ovenfor uløste spørsmål.

Skal man gjøre alt blir lite gjort

Det er ikke bare målene om å verne 30 prosent av havområder som er ambisiøse. Vi har også satt oss fete mål for hva som skal skje i havet. Ikke bare skal vi aller helst fortsette med mye av det vi har drevet på med i mange år som fiskeri, oppdrett og olje- og gassutvinning. Vi skal gjerne få plass til nye næringer også, som havvind og muligens også leting etter havbunnsmineraler.

Og oppi alt dette kommer vern og restaurering av natur. Men betyr vern at vi skal stoppe all aktivitet i et område, sammenlignbart med å sette en «osteklokke» over naturen slik statsminister Jonas Gahr Støre beskrev det? Eller kan vi fortsatt kombinere det vi gjør i dag med vern og restaurering av naturen? 

For å kunne få en god balanse mellom bruk og vern trengs det mer kunnskap om hvordan vi skal sikre bedre sameksistens mellom ulike interesser. Har vi ikke det kan resultatet fort bli at vi havner i en ganske bredbent spagat.

Vern er ikke bare vern

Hvor mye vi faktisk har vernet i dag er heller ikke et enkelt spørsmål. Det å opprette store naturreservater eller nasjonalparker er ikke den eneste måten vi kan beskytte naturen på. Gjennom sektorlover er det mulig å sette begrensninger på hvor, hvordan og når en aktivitet kan foregå. For eksempel beskyttede områder rundt korallrev og fredningsområder for fisk eller hummer. 

Kan såkalte «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» være vel så effektivt som store tradisjonelle verneområder? Eller sprer dette bare ansvaret utover i systemet slik at ingen ser helheten?

Kvalitet over kvantitet

Uansett hvilken vei vi går bør ikke tallene være det styrende. 30 prosent før 2030 (eller «30x30») er et bra slagord, men det viktigste er kvaliteten på områdene som bevares. Det er heller ikke slik at dersom vi bevarer 30 prosent så er vi på trygg grunn og naturkrisen er løst. 

Vern i seg selv gjør ikke nødvendigvis noe med de underliggende driverne bak tap av naturmangfold, som for eksempel klimaendringer. Å verne området rundt et korallrev hjelper lite dersom korallrevet dør på grunn av havforsuring og stigende temperaturer. 30 prosent bevaring er bare ett steg på veien.

2030 kommer fort

Selv om Naturmeldingen ikke levde opp til forventningene, så har jeg forventinger til den nye «Havmiljøloven», gjerne kalt Naturmangfoldsloven for havet, som er på trappene. Den representerer neste steg mot å stake ut kursen mot å bevare livet i havet. 2030 virker kanskje fjernt, men vi kommer nærmere for hver dag som går. 

Vi skal ha en kunnskapsbasert forvaltning og valgene vi tar må være basert på et solid datagrunnlag. Men det kan være en tynn grense mellom en føre-var-tilnærming og beslutningsvegring. Skal vi hindre tapet av naturmangfold i havet må vi ta valg som skaper bølger heller enn krusninger i overflaten. Og tar vi ikke valgene selv snart, så blir valget tatt for oss.