1 month ago
18
Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Hilde Berit Moen har studert 1973-årgangen av Hjemmets slankespalte og blitt sjokkert over ordbruken. (Foto: Vera Isachsen)
Klyp i flesket. Massér magen med et kjevle. Rull deg kraftig på golvet, morgen eller aften. Metodene som ble anbefalt for å oppnå idealkroppen i 1973, var til dels ganske bisarre.
1970-tallstipsene for å bli slank og pen virker komiske i dag. Forsker Hilde Berit Moen ved Nord universitet mener likevel konsekvensene av dem slett ikke er til å le av.
Moen har i hele sin forskningskarriere vært opptatt av skjønnhetsidealer og spiseforstyrrelser. Ikke minst har hun vært opptatt av sammenhengen mellom dem og situasjonen vi lever i.
Nå har hun gjennomgått 1973-årgangen av ukebladspalten Hjemmets slankeservice.
Ukebladet som den tidens influenser
Bakgrunnen for forskningen er at Moen mener det er viktig å se på hvordan det sosiale spiller inn når mennesker får spiseforstyrrelser. Hun mener det er et perspektiv som har blitt oversett til fordel for det biomedisinske.
– Spiseforstyrrelser vokste fram i det omfanget vi kjenner i dag ut over 1970- og 1980-tallet. Det er ikke sånn at vi endres biologisk på dette tidspunktet, men det sosiale endres radikalt.
Hun har derfor kalt spiseproblematikk «et avtrykk av samtida i livene og på kroppene våre».
Ukebladet Hjemmet ble lest av jenter og kvinner i alle aldre. Det var på den tiden en viktig influenser, sammen med Norsk Ukeblad og Allers.
Hver uke hadde de en spørrespalte under tittelen Hjemmets slankeservice. Der hadde et kvinnelig skjønnhetsideal jobben med å svare på hvordan man skulle bli tynn.
11-åringer fikk råd
– Jeg leste det selv hos bestemora mi, sier Moen.
Hun har altså gått grundig gjennom den ukentlige slankespalten og reportasjer om slanking og skjønnhet ellers i bladet.
– Det var overraskende hvor sterke og entydige normer bladet presenterte. Det fantes bare én type kropp – den slanke – som var det ideelle. Det var ingen alternativer. Språkbruken var også verre enn jeg så for meg.
Blant det hun har funnet, er det en 11-åring som får råd om hvordan hun skal ta kontroll over kroppen sin. Det er også en reportasje der om en gjeng damer som har vært «temmelig uformelige, rett og slett «tjukke». Da de gikk ned i vekt, ble de «slanke, positive og glade kvinner».
– På denne tida vokser individualiseringen fram. Vi kan bli hva vi vil og gjøre hva vi vil.
Hvordan skal jeg bli slank og hvordan bli kvitt dobbelthake, spør unge jenter om i denne utgaven av Hjemmets slankeservice. Det ble satt likhetstegn mellom tynn og pen. (Foto: Vera Isachsen)
Men samtidig står det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fast. Moen forteller at måten idealkvinnen blir framstilt på, legger strenge føringer for hvordan kvinner kan leve, være og se ut.
– Media er en stor påvirkningsfaktor, og kvinnebladene holdt fast på et tradisjonelt kvinnesyn, sier hun.
Kroppsmisnøye blir en konsekvens
Hjemmet-eier Egmont beskriver selv ukebladet som datidens sosiale medium og som et familieblad. Hilde Berit Moen var ikke den eneste ungjenta som leste bladet hos sin bestemor.
– Unge jenter ble eksponert for kroppsmisnøye og slankepress.
Mange husker videoer med Jane Fonda i rosa tights og pannebånd. Hjemmet var ikke alene om å fokusere på kropp og tynnhet. Moen mener det er viktig å være klar over hva et sånt fokus gjorde og fortsatt gjør med mottakeren.
– Media forsterker tynnhetsidealet, og når vi gjør det til en del av vårt verdisyn, fører det til at vi blir misfornøyd med oss selv og egen kropp. Det er massiv forskning som bekrefter at kroppsmisnøye er en sentral faktor i spiseforstyrrelser, sier Hilde Berit Moen.
– Uakseptabel språkbruk
Anoreksi som spiseforstyrrelse har vært beskrevet så langt tilbake som på 1870-tallet, men mer som enkelttilfeller. Bulimi fantes ikke som diagnose før i 1979.
– Fra 1985 til 1995 er det rapportert om en betydelig økning av bulimi både i Europa og USA. Spiseforstyrrelser er et avtrykk av samtida. Det er samtida som skaper det. Man tenkte åpenbart ikke på at medias fokus på slanking og idealkroppen kunne ha sånne konsekvenser, sier Moen.
Hun mener mange av formuleringene i Hjemmets slankeservice ville ha havnet under det som i dag på ikke så godt norsk kalles «body shaming».
– Det hadde heldigvis aldri blitt akseptert å snakke sånn om kroppen i dag. Ikke minst var måten de snakket til barn på helt uakseptabel.
– På en måte har vi kommet videre. Nå finnes det alternative framstillinger av kropp i sosiale medier, for eksempel under tagen «body positivity». Den framhever at alle kropper er like mye verdt, sier Hilde Berit Moen.
Hun forteller at det finnes grupper man kan bli del av sånn at man kan skjerme seg mot skjønnhetsidealet og -presset.
Referanse:
Hilde Berit Moen: «Bli noen kilo penere!» En kritisk diskursanalyse av tidlig 1970-talls representasjoner av kropp og kjønn i ukebladet Hjemmet. Tidsskrift for kjønnsforskning, 2024. Doi.org/10.18261/tfk.48.2.2
English (US)