Si hei til generasjon stuegris

Hvis du synes du ikke ser like mange unger ute som før, har du helt rett. Den norske uteleken er i fritt fall. De siste 20 årene har uteleken gått kraftig ned.

Lite gjør meg gladere enn å se en skokk unger rase rundt husveggene i nabolaget. Men fra at rundt halvparten av norske barn leker ute hver dag uten voksne, er det nå rundt en tredel som gjør det.

Også andelen som leker ute ukentlig har gått kraftig ned. Samtidig bruker ungene mer og mer av tiden sin på å sitte stille på rumpa.

Det bør bekymre oss kraftig.

Hva skjer om vi får en generasjon som ikke sloss med pinner, ikke klatrer på tak der ikke burde vært, ikke bygger hytte i skogen eller kjører akebrett ned den bratteste bakken? Unger som leker lite på egen hånd, uten at det er voksenstyrt eller organisert?

Svaret er at vi risikerer at barna vokser opp til å bli nervøs ungdom og mindre stødige voksne.

Forskere ser mindre frilek og mindre røff lek blant ungene i sammenheng med flere psykiske problemer senere i livet.

Hvorfor? Fordi gjennom å få litt «skitt under neglene» og gjøre det som er litt skummelt eller vanskelig som barn, lærer man å ikke la seg overvelde av egen engstelse.

Hjerneforsker Per Brodal har kalt leken «den mest effektive måten å utvikle seg til å bli et menneske som skal greie seg i samfunnet». Leken lærer barna alt fra selvkontroll til sosialt samspill.

Psykologen Jonathan Haidt kaller dagens unge «The Anxious Generation» i bestselgerboken sin med samme navn. Han mener innføringen av en skjermbasert barndom har skapt en epidemi av psykisk sykdom blant unge. Det er tydelig økning i psykiske lidelser og innleggelser på tvers av land de siste 20 årene.

Det er fordi vi som samfunn har ommøblert barndommen fullstendig, mener Haidt. Kombinasjonen av smarttelefon og sosiale medier har endret samspillet mellom unge mennesker på grunnleggende vis.

Det som har fått mindre oppmerksomhet enn Haidts skjermbudskap, er den andre delen av forklaringen hans på hva det er som har gått galt: Ungene er mindre og mindre ute med venner og driver mindre og mindre med frilek. Vi kan spissformulere det Haidt kaller generasjon angst til generasjon stuegris.

At unger ikke får leke ute i USA, er kanskje mindre overraskende. I et land hvor færre stoler på hverandre, slipper du ikke ungene ut alene. Og når kriminalitet og skytinger dominerer nyhetsbildet tør du ikke annet.

I Norge har vi jo vært vant til at det ikke er sånn. Vi forstår oss selv som et samfunn med små sosiale forskjeller, høy tillit og lite kriminalitet. Vi er et slikt samfunn.

Senest i juni hadde den britiske avisen The Guardian en lengre reportasje om hvordan norske foreldre gir barna sine mer frihet enn foreldre i andre land.

Seksåringer får gå alene til skolen. Det er uhørt mange steder i verden. Men tallenes tale er tydelig: The Guardians fortelling om norske barn har blitt mindre og mindre sann.

Så hva er det som har skjedd med den norske frileken?

Antakelig er det flere faktorer som spiller inn samtidig.

• Mange barn bruker en stor del av fritiden på organiserte fritidsaktiviteter. Aller mest blant dem med middels god og god råd. Nesten halvparten av norske tiåringer har organiserte aktiviteter tre hverdager i uka eller mer.
• I skole og barnehage har frileken som kilde til læring og vekst ofte fått mindre politisk oppmerksomhet enn mer strukturerte og (ofte) «teoretiske» innganger til læring
• Tilgangen til gode uteområder er begrenset, særlig når samfunnet sentraliseres og flere og flere bor i by
• Skjermbruk har økt tydelig over tid. Unge i Norge bruker skjerm mest i Europa.
• Det har vært en økning i trafikk og bølger av kriminalitet, som kan tenkes å gi grunnlag for økt sikkerhetskultur blant foreldrene

Jonathan Haidt peker på varianter av alle disse forklaringene i en amerikansk kontekst, og det er ikke vanskelig å se at noe tilsvarende kan gjøre seg gjeldende i Norge.

Politikerne gjør sitt for å påvirke ungenes hverdag der de kan. Et av de mest gledelige utviklingstrekkene i politikken den siste tiden er den økende viljen til å sette grenser for ungenes skjermbruk og gjøre skolen mer praktisk, som kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har stått i spissen for.

Men fallet i utelek blant ungene er så bratt og viktig, at det nok er mer som skal til.

Politikk gjør en forskjell. For byplanlegging og kriminalitetsbekjempelse, for eksempel.

Men på fritida er det jo vi, foreldrene, som til syvende og sist er sjefen. Vi må hjelpe barna med å ta tilbake frileken.

Kanskje betyr det at vi som foreldre må verne om noen ettermiddager i uka, hvor ungene får rom til å bare være. Kanskje betyr det å senke skuldrene mer (jeg vet det er vanskelig) og akseptere at ungene er ute av syne – å ikke være like tett på. Og være strengere med skjermen.

Risikoen om vi lar være, er at vi skaper en generasjon som er mindre rustet for livet senere.