Ser verden brenne fra en «drittleilighet»

Unge velgere bidro til en bølge av støtte til grønne partier ved EU-valget i 2019.

Store klimademonstrasjoner, Greta Thunberg og skolestreiker preget nyhetsbildet.

Men EU-valget i år viste at mye er forandret siden den gangen.

Ytre høyre blir stadig mer polulære blant unge, samtidig som klimapartiene mister oppslutning.

Sigrid Elise Høeg har lenge engasjert seg i klimasaken, og under pandemien begynte hun også å engasjere seg for de som leier bolig.

Høeg tror mange unge føler at de nå sitter og ser verden brenne fra en liten drittleilighet, og at dette gjør at de mister troen på demokratiet.

– Folk tror ikke på et system som ikke klarer å tilgodese deres materielle behov. Det tenker jeg er helt åpenbart, forteller Høeg.

Det er rekordstor misnøye med demokratiet blant unge i hele verden, viser en stor undersøkelse utført av University of Cambridge i 2020.

Aldri har en generasjon hatt så lav tro på demokratiet.

– Du blir utnyttet i et system som ikke fungerer for deg. Og da tror du jo ikke på det, forteller Høeg.

FN advarte i starten av mai om at boligkrisen ville bidra til økt oppslutning til ytre høyre i Europa.

Forskning viser en tydelig sammenheng mellom økte leiepriser og antallet mennesker som stemmer på ytre høyre, skriver The Guardian.

«Min drittleilighet»

I Norge leier en million mennesker boligen sin i dag.

Særlig i storbyene er det veldig dyrt. Bare i år har leieprisen i Oslo steget med 10,6 prosent. Samtidig er 2,4 prosent av boligene i Oslo mulig for en sykepleier å kjøpe.

I 2020 laget Høeg, sammen med kollektivet Reduser husleia, Instagram-kontoen @min_drittleilighet. Kontoen samler inn folks skrekkhistorier fra leiemarkedet.

Min_drittleilighet har 28.000 følgere på Instagram. Kontoen bidro til å skape debatt om boligpolitikken under pandemien.

– Vi har sett gjennom vår Instagram-konto hvor sinte unge folk er på det å bli utnytta av huseierne sine. Vi betaler sinnssykt høy leie og får smuler tilbake, og det skal liksom være ok.

Hun mener lite har blitt gjort for å bedre situasjonen til leietakere, og at folk er sinte med god grunn.

– Det har ikke skjedd noe som helst. Og prisene bare skyter i været. Og den linja om at alle skal eie boliger og ha et stort lån, den fortsetter.

Klima og bolig i konflikt

Professor i filosofi ved UiO, Arne Johan Vetlesen, tror boligkrisen og klimakrisen henger sammen.

– Bolignøden blant unge kan oppleves som så akutt at klimabekymringene kommer helt i annen rekke i en og samme person, og at de lar de kortsiktige bekymringene få større betydning for hvordan de handler i stedet for langsiktige bekymringer, forklarer han.

Vetlesen tror boligkrisen som unge opplever er en hovedforklaring på den politiske dreiningen mot ytre høyre og økt oppslutning blant partier som også har stor mistillit til de etablerte partiene, myndighetene og staten overhodet.

– De klarer ikke å stille opp for unge mennesker og klarer ikke innfri grunnleggende behov og rettigheter som unge har, forteller han.

– Ytre høyre kan utnytte denne mistilliten.

Desperasjon blant klimaengasjerte

Cornelia Reichmann har vært klimaaktivist i fire år. NRK møter henne på kafeen Pust i Oslo.

– Jeg tror denne generasjonen mister troen på demokrati når man opplever at våre viktigste saker ikke blir hørt, forteller hun.

Selv er hun ikke tilhenger av vold som virkemiddel, men hun frykter at dette er et logisk neste steg for mange.

Flere eksperter er bekymret for at den økende desperasjonen og maktesløsheten unge føler knyttet til klimasaken kan lede til mer vold og radikalisering.

– For min egen del så kan jeg si at jeg har veldig liten tro på staten og de politiske systemenes evne til å håndtere klimakrisen.

Frykter mer ekstreme virkemidler

– Jeg tenker at det er veldig naturlig at dersom fredelige og ikke-voldelige demonstrasjoner ikke fører frem, så er det logiske neste steget å eskalere på en eller annen måte, og for noen vil det kanskje være å ty til vold, forteller hun.

– Jeg tror det er en risiko for vold når folk når et visst nivå av desperasjon. Men det er ikke aktuelt for meg personlig.

Enkelte argumenterer for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom kan rettferdiggjøres i klimaets navn. Men de fleste aktivister og eksperter mener denne typen virkemidler vil skade klimasaken og gjøre det enkelt å demonisere klimaaktivister.

– I verste fall ender det med vold og sabotasje og kraftigere virkemidler, forteller professor Vetlesen.

Han mener det er en reell fare for radikalisering når man får en følelse av desperasjon samtidig som man har gitt opp troen på at man kan bruke de vanlige demokratiske kanalene.

Vetlesen advarer mot konsekvensene av å bruke voldelige virkemidler.

– Om noen gjør noe drastisk, så kan det gi mye medieoppmerksomhet. Det kan være politiske motstandere som vil utnytte det til sin fordel ved å blåse opp faren for økofascisme, eller si at aktivister er antidemokratiske og blåse det ut av alle proporsjoner om man får den typen aksjoner, advarer han.

– Jeg tror det vil være et mindretall, og det vil være veldig kontroversielt og stor motstand mot det i den store klima- og miljøbevegelsen, forteller han.

I PSTs sikkerhetsvurdering for 2024 står det at klima-, miljø- og naturvernsaker har et potensial til å radikalisere, men det er lite som tyder på at vold eller terror er nært forestående fra slike miljøer.

Reichmann er engasjert i Extinction Rebellion, hvor hun driver med ikke-voldelig sivil ulydighet.

– Jeg tror jeg har aksjonert kanskje tolv ganger. Jeg får jo ganske mye bøter hver gang jeg gjør det. De samler seg opp, og så går det på nedbetaling.

Hva betaler du i måneden da, i sånn nedbetaling?

– Det har vært 1000 kroner i måneden.

Extinction Rebellion er en internasjonal bevegelse som bruker ikke-voldelig sivil ulydighet for å skape oppmerksomhet rundt klimaproblemene.

Reichmann mener at ikke-voldelig sivil ulydighet er et demokratisk virkemiddel som kan brukes når alle andre demokratiske prosesser har blitt prøvd og ikke har fungert.

Unge er underrepresentert

– Forskningen er ikke helt samstemt om hvorvidt unge har mindre tro på demokratiet enn eldre, forteller Mari Skåra Helliesen.

Hun er forsker ved forskningsinstituttet NORCE og har skrevet en doktorgrad om klimasaken i det representative demokrati.

Doktorgraden hennes viser at unge generelt har høyere støtte til klimapolitikk enn resten av befolkningen, og at unges foretrukne preferanser for klimapolitikk er tydelig underrepresentert blant politikerne i Norge.

– Dersom unge fortsetter å ha forskjellige preferanser og holdninger til klimaendringer og politikk enn andre grupper, og de fortsetter å ikke bli hørt, samtidig som de fortsetter å være underrepresenterte, kan man anta at de kan miste troen på sin egen mulighet til å påvirke politikk, forteller hun.

Helliesen viser til tall fra en ny undersøkelse hun har gjort, som viser at unge i Norge har større støtte til sivil ulydighet i klimakampen enn det eldre har.

Undersøkelsen viser også at både unge og eldre har liten tro på at det politiske systemet i Norge lar dem ha innflytelse på klimapolitikken.

Mangler politisk lederskap

– Politikere er jo avhengige av folks tillit, og at folk tror på den visjonen de presenterer for samfunnet, forteller Reichmann.

Hun får støtte av Vetlesen.

– Det som savnes er lederskap. De unge ser ikke at det utøves politisk lederskap, forklarer han.

Han mener politikerne ikke er tydelige nok på hva som kreves for å faktisk gjøre noe med klimakrisen. Dette er med på å svekke unges tillit til dem.

– Hele samfunnsmodellen må endres, forteller han.

– Det er ikke mulig med vekst til himmelen til evig tid. Vi har altfor høyt konsum og for stort fotavtrykk per innbygger. Men det er det ingen politisk leder som sier.

Han forklarer at dette truer tilliten til det politiske systemet blant unge fordi mange opplever at det er dette som er sannheten og at det er dette forskerne sier.

Klimabrølet som stilnet

Vetlesen tror ikke bekymringen knyttet til klimaendringer har forsvunnet, til tross for at man har sett færre store demonstrasjoner i årene etter de store klimademonstrasjonene og skolestreikene i 2019.

– Den sitter veldig dypt. De som var med i skolestreiker for fire-fem år siden og var veldig opptatt av dette har ikke sluttet å være opptatt av det.

I 2019 holdt skoleelever og studenter i hele verden demonstrasjoner i håp om å endre klimapolitikken. Bevegelsen ble startet av den svenske skoleeleven Greta Thunberg som streiket hver fredag for miljøsaken.

Men i årene siden har dette engasjementet vært mer fraværende i offentligheten.

Vetlesen mener den type passivitet eller likegyldighet man har sett blant unge i tiden etter er en reaksjon på skuffelsen over at det ikke skjedde noe etter at de sto så veldig på.

– Så man tilpasser seg det på et vis. Man tør ikke håpe på noe mer og blir desillusjonert. Unge mennesker trekker seg tilbake og får psykiske problemer fordi bekymringene blir så sterke og uroen for fremtiden så stor.

Klimaangsten avpolitiseres

– Så håndteres dette i psykologien og i terapirommet. Da er det den enkelte 17-åringen som behandles individuelt bak lukkede dører. Det gjør at problemet individualiseres og avpolitiseres.

Derfor blir det usynlig hva slags omfang dette har i den større offentligheten.

– Det blir til at den enkelte, som er plaget av dette og mister energi og fremtidsoptimisme, må finne virkemidler for å komme seg på beina igjen, forklarer professoren.

– Da er man mer tilbøyelig til å ta del i det radikale.