Russerkrisens forvandling: Alt er fastlåst!

3 months ago 27

Utestengelsen av russere har gått fra en farse til å bli reell. Forvandlingen kan forandre internasjonal idrett for alltid.

onsdag 21. august kl. 09:48

Akkurat nå er det vanskelig å se for seg hvordan Russlands posisjon i idretten skal kunne normaliseres. De nylig tilbakelagte lekene i Paris befester hvor fastlåst alt er blitt. Situasjonen er bekmørk.

Kontrasten er enorm fra det som fremsto som en kvasiutestengelse i tidligere leker, til hvordan det endte med å bli i Frankrike.

Nå planlegger russerne å arrangere egne «Friendship Games» neste år, som et alternativ til OL, med sympatiserende nasjoner på startstreken. Det er en ikke altfor vennlig respons overfor Den internasjonale olympiske komité (IOC).

I skrivende stund kunne ikke forholdet være lengre unna det uttalte idealet om sport som en samlende faktor hevet over politikk.

Her er det politikken som er i førersetet, de sportslige konsekvensene blir deretter.

Det har vært sagt og skrevet mye om hvor nær IOC-president Thomas Bach har vært Vladimir Putin. Nå er mye forandret.

Antallet russiske utøvere som endte opp med å konkurrere i de to siste sommerlekene, sier alt om hvordan konfliktnivået mellom Russland og den olympiske bevegelsen har utviklet seg.

Det var 330 russere på plass i Tokyo for tre år siden. Selv om utøverne ble kalt nøytrale og formelt konkurrerte for «Den russiske olympiske komité» (ROC), var forskjellen fra normalen minimal. Russiske farger, russisk musikk, knapt merkbart at noe var annerledes. Det var realitetene, ikke retorikken, som var styrende. Et gigantisk russisk svik ble møtt med silkehansker av IOC.

I Paris var bare 15 utøvere med. Kriteriet var et trangt nåløye, som blant annet handlet om holdning til krigen. Det ble også tvert nei nei til russiske lag under nøytralt flagg.

Det innebar blant annet at håndballjentene deres ikke kunne følge opp suksessen fra Tokyo. Noen flere russere var invitert til OL, men endte med å takke nei. Kravene for å være med var så strenge, at lojalitetsskvisen må ha vært stor.

I Russland ble OL møtt med sportslig stillhet og kritikk av vesten. I forkant av lekene lovet det norske IOC-medlemmet Kristin Kloster Aasen at behandlingen av russerne skulle bli en helt annen enn i Tokyo. Fasiten skulle vise at hun har sine ord i behold.

Tidslinjen er åpenbart sentral her.

Frem til de siste lekene har grunnlaget for å stenge Russland ute handlet om det gjennomorganiserte dopingbedraget i Sotsji-OL, tildekking og manglende vilje til å rydde opp. Nå er det invasjonskrigen i Ukraina som er hovedårsaken til å sanksjonere.

Selvsagt er det en forskjell: Doping er ille, men en krig tilfører en helt ny dimensjon.

Nærmere 500 ukrainske utøvere skal være drept som en følge av invasjonen. Også som idrettsnasjon er Ukraina påført enorm skade. Derfor var det både viktig og riktig at skruen omsider ble strammet såpass hardt. Fremover blir det interessant å se hvordan russerkrisen blir håndtert i ulike idrettsgrener, mens krigen pågår for fullt. Krysspresset vil bare bli sterkere.

For øyeblikket er bildet sprikende. I VM til Trondheim til vinteren er russere erklært uønsket av ordføreren, men i en rekke idrettsgrener blir det interessant å se hva de internasjonale forbundene gjør.

Hva tenker du?Hva bør idretten gjøre med Russland fremover?aFull utstengelse så lenge krigen pågår.bIdrett og politikk må holdes adskilt.cLete etter best mulige kompromisser.

Feigheten etter dopingsaken kommer alltid til å stå igjen som en skamplett for internasjonal idrettsledelse, mens håndteringen rundt krigføringen varierer fra gren til gren.

Men en ofte utskjelt organisasjon som IOC skal ha ros for hvordan Paris-OL endte med å bli.

Selv om det betyr at forholdet til Kreml vil forbli iskaldt i overskuelig fremtid.