Råsterkt i OL-skyggen

1 month ago 11

Paralympics er fantastisk, men kan aldri bli fair.

fredag 30. august kl. 15:18

Slik lyder budskapet på plakater over store deler av Paris. Det løftet kommer strålende utøvere til å oppfylle de neste dagene.

Paralympics har kanskje ikke den samme pengestrømmen som den olympiske storebroren. Oppmerksomheten er heller ikke den samme.

Men selve idrettsøyeblikkene kan være vel så imponerende.

Para-idretten fortjener et større publikum enn det som ofte har vært tilfellet.

Nå ligger heldigvis forutsetningene til rette for at Paralympics virkelig får skinne på den store scenen. Paris har levert et knirkefritt arrangert OL tidligere i sommer - alt tyder på at vertskapet er like godt forberedt til andre del av idrettsfesten.

Åpningsseremonien for para-lekene ble i alle fall en stemningsfull og spektakulær hyllest av inkludering.

Paralympics har alltid levd i i skyggen av OL, men noe har skjedd med oppslutningen og statusen.

Vendepunktet kom nok da London var arrangør i 2012. Det boblet over av entusiasme og positiv oppmerksomhet på anleggene. Billettene ble revet bort. Antallet måtte økes fra det opprinnelige antallet på 2,5 millioner.

Full gass på tv-satsingen bar frukter.

Siden har jo pandemien skapt problemer, også for paraidretten. Men lyden og levenet er tilbake i fullt monn.

Midt i idrettsgleden er det også noen utfordringer. Para-utøverne fortjener alt godt, men rammer og regler er vanskelige. Hovedproblemet: Konseptet kan aldri bli skikkelig fair.

Utøverne har ulik funksjonsevne, og det er umulig å finne et fullgodt system for klasser og konkurranser.

Det er lagt ned mye innsats for å dele inn best mulig, men vanskeligheter oppstår uansett. En endring i reglene kan forandre alt for en utøver med ambisjoner om å vinne medalje, fordi forutsetningene er så forskjellige.

Det har også vært diskutert om inkluderingen er god nok, for eksempel rundt utfordringene til svømmere med Down’s syndrom.

Paralympics er inndelt i hovedgrupper av fysisk funksjonsnedsettelse, med egne klasser. Det er også konkurranser for utøvere med synsnedsettelser.

Et annet tema hvor dypt inkluderingsfokuset i idrettsorganisasjonene egentlig stikker. I Norge er NIF-systemet opptatt av å trekke frem para i mange sammenhenger, under fanen «Idrettsglede for alle».

Men vi skal ikke langt tilbake i tid før det var bråk mellom «Stiftelsen VI», som er opprettet for å fremme like muligheter, og idrettsforbundet rundt hvordan para ble prioritert.

Akkurat det løste seg. Men har norsk idrett kommet langt nok med å tilrettelegge for dem som skal følge i sporene til Cato Zahl Pedersen, Tommy Urhaug og Birgit Skarstein?

Det vi må unngå, er at idretten ellers soler seg i enkelttriumfer, mens para-delen ellers går for lut og kaldt vann. Her ser vi en positiv utvikling rundt vinterens verdensmesterskap på ski, der para er en likestilt del av programmet.

En viktig del av å ta para-idretten på alvor, er å fokusere på det som blir prestert, ikke på hvilke funksjonaliteter som mangler.

Og akkurat det bør ikke være så vanskelig. Para er toppidrett, og nå er virkelige idrettshelter i aksjon i Paris.

Det leveres råsterkt i skyggen av OL.