Råere blir det ikke: Drømmemannen 10

Trykket er øredøvende her på praktfulle Stade de France nord i Paris. Det er vått både på det blå dekket og i norske øyekroker. 

Klemmen fra den uheldige kompisen Sander Skotheim, det litt flakkende blikket i et par nervepirrende minutter. Skredet av følelser da klokken tikket 2156, kunngjøringen kom og alt var offisielt.

OL-gullet i tikamp er norsk.

Den ultimate triumfen.

Den ultimate øvelsen.

Den ultimate overraskelsen.

Friidrettsforbundets sportssjef Erlend Slokvik og Markus Rooth nyter øyeblikket da gullet blir kunngjort. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Etter en litt trå start på OL, var det akkurat dette nasjonen trengte. Det er øyeblikk som dette som utgjør idrettens iboende magi 

Denne sene augustkvelden i Paris skriver seg inn i historiebøkene som en av de aller største. 

Kombinasjonen av overraskelsesmomentet og hvilken øvelse det skjer i, bidrar til å gjøre det hele så ekstremt.

Om vi noen gang skal kunne bruke ord som mirakel om idrett, må det være nå.

Klokken 2315 kommer en overlykkelig nordmann inn i audoriet i kjelleren til Stade de France, sammen med sølvvinneren Leo Neugebauer. På innpust og utpust snakker en rødkledd gullvinner om stemningen på stadion, om betydningen av familien, om biff, countrymusikk og om å komme tilbake etter nedturen i EM.

Med selvtillit og strålende engelsk behersker han podiet like godt som de sportslige konkurransene. Særlig er han opptatt over kjærligheten til variasjon. Og da han jammen med valgt riktig gren.

Mens Markus Rooth nådde helt opp, ble det en s Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Det er noe gladiatoraktig over tikamp.

Det er vitenskap.

Det er et puslespill.

Det er idrettens ekstreme multitasking. 

I de spesialiserte øvelsene handler det om å være best i en konkurranse.

Det er bare å studere forskjellen på fysikken til en kulestøter og en mellomdistanseløper, så ser du hvor ulike kravene er.

Når du skal konkurrere i høyde, lengde, stav, diskos, spyd, kule og 110 meter hekk, i tillegg til tre rene løpsøvelser, er det ikke måte på hvor mange ferdigheter du må være i stand til å forene.

Da blir det ikke råere enn at OL-førstereisgutten Markus Rooth var den som klarte å få alt til å gå opp i en høyere enhet.

 I hverdagen er det ikke tikamp som får de største overskriftene, og et komplisert poengsystem kan gjøre det vrient å henge med. Men på den største scenen har den tradisjonsrike grenen en spesiell plass.

 Jeg glemmer aldri hvor kult det var å følge den britiske tikjemperen Daley Thompson i barndommen. Nå er det Markus Rooth som blir helten for en ny generasjon.

Norsk friidrett har allerede opplevd kjempeflyt over tid, men det er jo perfekt å få flere strenger å spille på helt i verdenstoppen. 

Dette er selvsagt først og fremst gullvinnerens øyeblikk. Men siden det er så mye som må mestres samtidig, blir det også ekstra mange støttespillere å takke. Det er også noe helt spesielt for en idrettsfamilie med stor I.

Rooth endte med 8796 poeng i tikampen. Det sier mye å sette norsk rekord som 22-åring når så mye står på spill.

 Han satte også personlig rekord på 100 meter (10,71), på 400 meter (47,69), i stavsprang (5,30) og i spydkast (66,87). Ikke minst ble sistnevnte viktig, da gullhåpet virkelig ble tent.

Alt dette blir ekstra deilig etter at han fikk EM-drømmen ødelagt av skade på et verst mulig tidspunkt, da han lå an til medalje.

Denne gangen var det kompisen Sander Skotheim som fikk oppleve skuffelse, etter å ha bommet i stavsprang.

Men Skotheim spilte en viktig rolle på en kontrollert 1500 meter, og ble den første som fikk klemme gullvinneren etter at det hele var over.

Vi må håpe på langt mer å juble for de neste dagene. Men Markus Rooth blir fort hovedpersonen når historien om lekene skal skrives med norsk fortegn.

Akkurat nå føles det i alle fall som alle gode ting er ti.

Les også

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. PS! Som en del av et redaksjonelt samarbeid med Warner Bros. opplyser VG i alle OL-saker at man kan se alt av OL på strømmetjenesten Max.