Putins menn i fangenskap

1 month ago 18

– Jeg er her på grunn av dumheter, sier Dima, fra en sykeseng inne på et rom med tre andre fanger.

– Hvordan da?

– Jeg var full.

Armene og bena hans er bandasjert. Men han er heldigere enn noen av de andre krigsfangene han deler sykerom med – en av dem har amputert begge hendene.

Skadene kommer fra kuler, forteller han da VG møtte ham i et fengsel for russiske krigsfanger utenfor Kyiv før sommeren.

Etter at Ukraina for snart to uker siden gikk inn i Russland og tok et område større enn halve Oslo, har det kommet flere bilder av biler med lasteplanet fulle av soldater i russiske uniformer, som bringes inn i Ukraina.

En kilde i Ukrainas sikkerhetstjeneste hevdet i for to uker siden at Ukraina har tatt over 100 russiske soldater som krigsfanger i Kursk, ifølge The Kyiv Independent.

Før Ukraina gikk inn i Russland, hadde begge sider allerede mange hundre krigsfanger. I juni hevdet president Vladimir Putin at Russland hadde tatt omtrent 6500 ukrainere, og at Ukraina hadde mer enn 1300 russiske soldater, skriver Financial Times.

Tilbake i fengselet utenfor Kyiv spør VG den ukrainske militærledelsen:

– Hvor mange russiske krigsfanger har dere?

– Nok, sier Petro Yatsenko, informasjonssjef for det ukrainske kontoret som koordinerer behandlingen av de russiske krigsfangene.

Han vil ikke gå i detalj om antallet. Men medgir at fangene er gull verdt for Ukraina, som kan bytte dem med Russland mot sine egne.

– Målet er å utveksle dem.

Fengselet med krigsfangene er nesten fullt da VG er på besøk.

I tilfelle har Ukraina også et annet senter de kan begynne å fylle opp med russiske soldater.

I tillegg er mange sivile ukrainere fanget i Russland, opplyser informasjonssjef Yatsenko. Det er vanskelig for Ukraina, som ikke nødvendigvis kan eller ønsker å utveksle de sivile mot russiske soldater av prinsipielle grunner.

– Det er en svært vanskelig situasjon. Sivile kan ikke tas til fange ifølge internasjonal lov, men det har skjedd. Vi har prøvd å utveksle dem mot statuer fra sovjettiden, for eksempel, som russerne klager over at vi ødelegger.

Hvilke rettigheter har krigsfanger?

Partene i en krig skal forholde seg til Geneve-konvensjonen, som har egne, detaljerte regler for hvordan krigsfanger skal behandles. Én av reglene er at de skal behandles humant.

I artikkel 13 av konvensjonen slås det fast at «Krigsfangene skal videre til enhver tid beskyttes, særlig mot enhver form for vold eller trusler, mot fornærmelser og folks nysgjerrighet».

Denne regelen skal beskytte krigsfanger mot å utnyttes i propaganda, ifølge advokat og folkerettsjurist Mads Harlem i Redd Barna. Partene i en krig kan for eksempel ikke vise fangene i en ydmykende situasjon.

Regelen skal også ivareta deres sikkerhet under fangenskapet.

Kan media vise bilder av krigsfanger?

Kommentarutgaven til Genevekonvensjonen redegjør for hensynene som ligger bak regelen om å beskytte krigsfanger fra «folks nysgjerrighet».

Regelen om at krigsfanger skal beskyttes fra «folks nysgjerrighet» er utdypet i en kommentar til Genevekonvensjonen. Det gjelder blant annet video, opptak av avhør, privat korrespondanse og andre private data, «uavhengig av hvilken offentlig informasjonskanal som brukes», fordi det kan være ydmykende, og sette krigsfangers sikkerhet i fare.

Samtidig påpeker de at publisering og deling av bilder av krigsfanger ikke nødvendigvis har denne effekten. De påpeker blant annet at bilder og visuell dokumentasjon har blitt brukt for å «straffeforfølge krigsforbrytelser, fremme ansvarlighet, og øke offentlig bevissthet om overgrep».

Reglene i Genèvekonvensjonen gjelder i utgangspunktet de stridende partene i konflikten. Men det anbefales generelt at bilder som gjør at krigsfanger kan identifiseres, eller viser dem i ydmykende og degraderende situasjoner, ikke publiseres med mindre det er en sterk offentlig interesse i å gjøre det.

De skriver også at å dekke over krigsfangers identitet kan være en måte for medier å publisere bilder på som f.eks viser alvorlige folkerettsbrudd. Dette kan gjøres ved å sladde ansikter og navnelapper, eller filme fra en viss distanse uten å avsløre fangenes identitet.

Hvorfor viser ikke VG ansiktene på dem som intervjues?

VG har valgt å publisere bilder som viser ansikter, men ikke av dem som uttaler seg i artikkelen. Det er for å ivareta deres rett på beskyttelse, og unngå en situasjon der uttalelser de gir til VG kan få konsekvenser for dem personlig, eller andre knyttet til dem. Vi bruker heller ikke etternavn eller presis alder.

Var det noen begrensinger og føringer for intervjuene og bildene i denne saken?

VG fikk muligheten til å bevege oss fritt i deler av fengselet, og spørre de vi ønsket om de ville la seg intervjue eller ikke. Det var ingen fengselsvakter med oss under intervjuene som overvar samtalene.

På gårsdplassen utenfor geleides de russiske krigsfangene i rekker. Senteret ligger utenfor Kyiv og ble bygget om til et fengsel etter Russlands invasjon for to og et halvt år siden. Mange av fangene tilhører tydelig noen av de etniske minoritetsgruppene i Russland.

Det russiske militæret er tidligere blitt anklaget for å rekruttere disproporsjonalt mange etniske minoriteter til kampene ved fronten.

VG får snakke med flere av fangene om hvordan de havnet her – og hvorfor de har deltatt i krigen.

Vi snakker bare med dem som frivillig vil fortelle, og vi møter dem alene, uten at fengselsvaktene overhører samtalene. Men det fangene sier, bør likevel leses i lys av at de er krigsfanger på fiendens territorium.

For eksempel opplyser alle VG intervjuer at de bare har vært ved fronten i én til tre dager.

Det kan ha sammenheng med at sannsynligheten for å bli dømt for krigsforbrytelser, og ikke bare behandles som en som har deltatt i krigen, er lavere når du har vært kortere tid ved fronten.

Noen av de russiske fangene sier at de ikke angrer i det hele tatt. Andre beskriver at de er blitt sendt rett i en «kjøttkvern» – og aldri ville gjort det samme igjen hvis de visste hva de nå vet.

I denne reportasjen har VG valgt å ikke vise bilder av ansiktene til de soldatene vi har intervjuet, av hensyn til deres videre skjebne – ikke minst hvis de blir sendt tilbake til hjemlandet.

VGs redaksjonelle vurdering

Derfor viser VG bilder av russiske krigsfanger

Ifølge Geneve-konvensjonen har krigsfanger krav på beskyttelse og vern, mot publisering av intervjuer og bilder som kan ydmyke dem eller sette dem i fare.

Reglene i konvensjonen som sier at krigsfanger skal beskyttes "mot folks nysgjerrighet", er først og fremst rettet mot partene i en pågående krig. Regelen er der for å beskytte dem mot å brukes i propaganda eller å bli fremstilt i ydmykende situasjoner.

Samtidig skal heller ikke andre kanaler bidra til å sette krigsfangers sikkerhet i fare. Hverken VG eller andre mediehus kan fullt ut forstå konsekvensene dersom en krigsfange for eksempel ytrer seg kritisk om krigen eller egne myndigheter. Særlig ikke dersom fangen senere blir utlevert til hjemlandet. Det skal derfor gode grunner til for å publisere intervjuer og bilder som kan identifisere krigsfanger.

Det er flere grunner til at VG har kommet til at det er riktig å gjøre i denne saken. Åpenhet om forholdene i fangeleirer og fengsler bidrar i seg selv til å kontrollere forholdene fangene holdes under. Det er enklere for en myndighet å begå overgrep og straffbare handlinger mot enkeltmennesker, dersom ingen uavhengig part er der til å dokumentere det.

VG har i flere reportasjer intervjuet frigitte ukrainske krigsfanger, som har fortalt om jevnlig og omfattende tortur utført i russisk fangenskap. I reportasjeserien om soldatene fra "Snake Island", hevder de at ansatte ved fangeleirene aktivt forsøkte å skjule overgrepene, ved å unngå overvåkningskameraer og holde krigsfanger igjen til skader og blåmerker fikk tid til å gro.

Det er også et selvstendig poeng å vise hvem de russiske krigsfangene er. I løpet av denne krigen mot Ukraina, har det kommet gjentatte påstander om hvilke borgere Russland rekrutterer som soldater og hvordan rekrutteringen foregår. Når media ikke får slippe inn i Russland, er det begrenset med muligheter for å møte russiske soldater, dokumentere hvem de er og gi dem rom til å uttale seg.

For å minimere risikoen for at uttalelser til VG vil føre til negative konsekvenser, har VG bevisst valgt å ikke bruke bilder av personene som uttaler seg i reportasjen. I stedet har vi valgt oversiktsbilder og unngått bilder som går tett på enkeltpersoner. Ansikter i disse bildene er ikke sladdet. Ettersom det pågår forhandlinger om utveksling av fanger, er Russland kjent med at de har krigsfanger i Ukraina. Det er derfor ikke en åpenbar fare forbundet med å bli sett på et bilde fra et fengsel i Ukraina, slik VG vurderer det.

Mer om åpenhet i VG her.

En av dem som angrer, er Dima (i 30-årene), han som innrømmer at han «var full» da han lot seg verve.

Dima forteller at han sent en kveld kranglet med kona, etter at han hadde drukket. Samtalen endte med at han sa:

«Ok! Da går jeg og signerer en kontrakt med militæret»

Og så gjorde han det.

– Jeg bare signerte. Allerede neste dag var jeg på treningsleir.

– Så ble vi sendt videre til fronten.

– Jeg forventet ikke at det skulle gå så fort

Opptreningen han fikk, var bare overfladisk, ifølge Dima. Han sier den varte i én måned, og at forskjellen ikke hadde vært stor om han var den foruten.

– Men hva hadde du forventet at skulle skje da du signerte kontrakten?

– Jeg vet ikke. Først når du kommer til en krig, kan du vite hva du burde forventet deg.

– Er du enig i begrunnelsen for krigen?

– Da jeg var sivilist, skjønte jeg krigen fra én side, og da var det mer eller mindre klart for meg. Etter å ha kommet hit, har jeg sett den andre siden. Nå er det ikke klart for meg i det hele tatt.

Skadene Dima har, kommer fra kuler. Han forteller at han bare hadde vært ved fronten i to–tre dager før han ble tatt av fienden.

– Hva er det du har opplevd her som har fått deg til å endre syn på krigen?

– I Russland ble vi fortalt at ukrainerne har et stort hat mot russisk kultur og språk. Men under kamphandlingene hørte jeg ukrainske soldater som faktisk snakket russisk. Jeg er ikke blitt møtt med denne russofobien i Ukraina, folk her snakker fritt på russisk og ukrainsk.

– Gjør Russland noe galt i denne krigen?

– Det vil jeg ikke svare på. Ikke fordi jeg er redd for å få problemer, men fordi jeg ikke vet.

Tajikiske Talib (i 20-årene) står i en gang i det ukrainske fengselet og venter på legetilsyn av foten. Han ble skadet av en granat sluppet fra en drone, i en skyttergrav i nærheten av Donetsk-regionen, forteller han.

Da han beveget seg tilbake mot de russiske posisjonene, var de kontrollert av ukrainske soldater.

– Vervet du deg selv til militæret, eller ble du kalt inn til tjeneste?

– Det kan jeg ikke svare på.

– Gjør Russland noe galt i denne krigen?

– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Jeg har en familie, svarer Talib.

Andre går lenger i å kritisere Russlands krig i Ukraina.

En av dem VG snakker med, mener han er blitt lurt.

– Det er en kjøttkvern, sier Ruslan om frontlinjen.

Ruslan (i 40-årene) har nylig blitt tatt til fange - han ankommer med en fangetransport mens VG er i fengselet.

Noe av det første han gjør når VG spør om å få snakke med ham, er å spørre etter sigaretter han kan gjemme unna til senere. Så lener han seg tilbake i kontorstolen og begynner å fortelle om hvordan han endte opp her.

Han har tilbrakt store deler av livet – 18 år år – i fengsel etter et væpnet ran han gjorde i 20-årene, forteller han.

Han ønsker ikke å gå i nærmere detalj, men sier den lange fengselsstraffen gjorde det vanskelig å finne en jobb da han ble sluppet fri. Derfor snakket med en kompis som sa han hadde en «god deal» til ham, ifølge Ruslan:

Hvis han signerte en kontrakt ved et av militærkontorene, og godtok å bli sendt til ulike steder på Krym-halvøya for å jobbe på ulike bygningsprosjekter, var han garantert en jobb med god lønn.

Først da kontrakten var signert, ble han fortalt at han egentlig skulle sendes til frontlinjen, hevder Ruslan.

– Så du føler deg lurt av denne kontrakten?

– Ja. Hvis du signerer kontrakten og nekter, sendes du med én gang i fengsel. De gir deg ikke noe valg.

– Ville du signert kontrakten om du visste hvor du skulle?

– Definitivt ikke.

– Men skjønte du ikke at det var noe galt da du ble bedt om å signere inne på militærkontoret?

– Jeg kjente fyren som sa jeg burde gå til det kontoret. Han er fra landsbyen min, og jeg stolte på ham. Hvis jeg kommer tilbake, skal jeg så klart behandle ham på en annen måte.

Opptreningen han fikk i Russland, var heller ingen god forberedelse på hva som ventet i Ukraina, ifølge Ruslan.

– Det var kanskje to prosent av oss som var godt forberedt.

Ifølge det Ruslan selv forteller, ble han tatt til fange av ukrainerne allerede første dag der han skulle ut i et oppdrag på frontlinjen, to–tre dager etter at han ankom den russiske basen.

Han sier han flyktet fra et ukrainsk droneangrep, fra skyttergrav til skyttergrav på russisk side. Men de ville ikke la ham hoppe inn, fordi det kunne avsløre posisjonene deres.

Til slutt befant han seg på ukrainsk side, der han ble konfrontert av soldater som ba ham overgi seg.

Ruslan sier han var livredd for å bli banket og torturert av de ukrainske soldatene, men at det ikke skjedde.

– Vi blir fortalt at ukrainerne kommer til å slå oss med mursteiner i hodet, torturere oss og mange verre ting. Selvfølgelig tror flertallet på det – det er ulike folk som tjener i hæren. Noen er gjetere som akkurat har kommet fra fjellet, andre mekanikere. Vanlige folk, sier han, og legger til:

– Hvis jeg hadde en granat, ville jeg kanskje ha eksplodert meg selv istedenfor å bli tatt til fange. Men som du ser, gikk det bra, og jeg er her i live.

Hvis han utveksles, sier han at han heller begår et nytt lovbrudd for å havne i fengsel igjen, enn å dra tilbake til fronten.

– Jeg vet hva det vil si å sitte i fengsel. Det er teit og poengløst å dra ut og dø.

Men noen av krigsfangene sier de vet akkurat hva de har vært med på. Og at de ikke angrer på noe.

– Jeg hadde ingen tvil da jeg ble kalt inn til tjeneste. Fedrelandet kalte på meg, sier Artem til VG.

– Og da hadde jeg ikke noe annet valg, sier han.

Da VG snakker med Artem (i 20-årene), lager han hagemøbler på et verksted i fengselet sammen med andre fanger.

Han er selv ukrainsk. I Luhansk, der han har vokst opp, har kampene mellom prorussiske opprørere, ukrainske nasjonalister og den ukrainske hæren vært en del av hverdagen i lengre tid enn i storparten av Ukraina.

Separatister tok kontroll i deler av fylket i 2014, da da Russland annekterte Krym.

– Krigen skulle vært stoppet, men det var ikke Russland som startet den. Ukraina startet den i 2014, mener han.

Han sier det han mener var angrep fra Ukraina mot områdene der han bodde i denne perioden, mellom 2014 og før Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022, er det som motiverte ham til å kjempe for Russland. Han vervet seg til tjeneste i 2020.

Flere ganger er det blitt dokumentert hvordan Russland begår overgrep mot sivilbefolkningen, som i Butsja og Mariupol.

– Hva mener du om Russlands behandling av sivile under krigen, og ødeleggelsene i Ukraina etter invasjonen?

– Jeg tror ikke på det som vises på TV. Og så langt jeg har sett der jeg har vært, ble ikke sivile behandlet dårlig.

Krigsfanger kan holdes så lenge krigen varer, eller til de utveksles.

Men noen får også lengre fengselsstraffer.

En av dem er ukrainske Ihor, som er dømt til 15 års fengsel.

Ifølge ham selv for landsforræderi. Fordi han er fra Krym og ukrainsk statsborger, kan han få en slik dom.

Men ifølge informasjonssjef Yatsenko skal det som regel også noe mer til for å få en dom på over ti år. Andre ting som kan gi lengre fengselsstraffer, er anklager om overgrep mot sivilbefolkningen.

– Hvis du vil delta i krig, bør du være dypt motivert, enten av penger eller ideologi, men jeg er ikke det. Jeg ble kalt inn og hadde ikke noe valg, så jeg dro fra kone og barn, sier Ihor (i 40-årene) til VG.

Han sier han har levd på Krym helt siden han ble født og aldri har vurdert å dra derfra. Heller ikke etter at Russland okkuperte halvøya i 2014.

– Noen spør hvorfor jeg ikke flyttet etter okkupasjonen – men da sier jeg at det er Ukraina som forlot Krym. Hvor skulle jeg dra med familien min og tingene mine? Jeg følte uansett ingen trussel fra den russiske siden på denne tiden.

Ærlig talt, sier han, mener han at befolkningen på Krym har støttet Russlands okkupasjon av halvøya.

Han viser til folkeavstemningen i 2014, der 96 prosent på Krym stemte for å bli en del av Russland. Denne avstemningen var svært omstridt internasjonalt og ble beskrevet som en «farse» av Ukrainas daværende president.

– Det er fremdeles ukrainere i Krym som ser på ukrainsk TV og venter på at Ukraina skal komme tilbake, men det tror jeg ikke vil skje, sier Ihor.

Ihor sier han har tjent militæret i et halvt år – men at han kun var ved selve frontlinjen i omtrent en halvtime før han ble tatt til fange av ukrainske soldater. Han forteller at han var på vei mot de ukrainske posisjonene til fots da gruppen han var med, innså at de var omringet og ble bedt om å legge ned våpnene.

– Hver krig er en ond ting, og det som ofres på begge sider, er ikke verdt det. Men jeg tror Russland kommer til å kjempe til slutten og fullføre det de kom for. Og hvis Nato blir med i krigen, kommer det til å bli dårlig, mener Ihor.

Også fanger med lengre dommer kan utveksles mot tilsvarende fanger hos motparten, Men Ihor har ikke stort håp om at det vil skje for hans egen del. Det skjer ganske sjelden, sier han til VG.

Skulle Ihor likevel bli utvekslet, sier han at han ikke vil tilbake til fronten.

– Jeg regner med at Russland følger Genèvekonvensjonen og ikke tvinger utvekslede krigsfanger til å tjenestegjøre. Hvis det likevel skulle være sånn, er jeg klar til å gå rettens vei for å stoppe det.

Tips oss