Prisen for politikken

STEVNEMØTE MED NFD: Næringsminister Cecilie Myrseth og styreleder i Kongsberg Eivind Reiten møttes denne uken. Foto: Jørgen Indrøy Strømsnes/E24

Næringsministeren vil – unnskyld uttrykket – slite med å kline til mot ulydige styrer.

Dette er en kommentar

Det er en gammel myte om at humler egentlig ikke skal kunne fly. De er for klumpete og baktunge, vingene for små. Allikevel flyr de, og det virker nesten naturstridig.

Litt sånn er det med det statlige eierskapet også.

Den vanlige kritikken er at politikere ikke kan drive butikk. De vil alltid forsøke å bruke bedriftene til å oppnå politiske, ikke forretningsmessige mål.

Og hvis politikk, ikke profitt, er konge, presses verdien på selskapet ned.

Allikevel fungerer det statlige eierskapet i Norge ganske bra.

Og det er ikke bare synsing fra en tidligere næringsminister.

En viktig test på om markedet er enig, er forekomsten av såkalt statsrabatt. Hvis investorer tror politikerne vil opptre på en måte som reduserer verdien over tid, vil de prise inn risikoen for politisk innblanding. Selskapet blir mindre verdt.

Derfor oppstår det store paradokset med statens eierskap: Staten er dominerende i en rekke børsnoterte selskaper, men gjør sitt beste for å oppføre seg mest mulig likt en rasjonell, privat eier.

Det er kjernen i de siste stormkastene rundt det statlige eierskapet.

Denne runden startet med E24s sak om Kongsberg Gruppen. Styreleder Eivind Reiten gjorde det klart at styret ikke ville etterkomme statens nye, skjerpede «forventninger» (som det kalles) til lavere bonus og de facto lavere lederlønn.

Det var daværende næringsminister Jan Christian Vestre som i sin tid lanserte den nye politikken. Men det er styrene som har ansvar for selskapene.

I slike tilfeller kan det faktisk være at staten oppfører seg «bedre» enn private eiere ville gjort. Sterke eiere har sine folk i styrene.

Staten må derimot være ekstra varsom. Der markedet jevnt over stoler på at nye krumspring fra en Kjell Inge Røkke vil gi økt lønnsomhet, har de på ingen måte samme tiltro til den enhver tid sittende næringsminister.

I Næringsdepartementet forvaltes disse grunnprinsippene av den mektige eierskapsavdelingen. Snarere enn å være politikkens forlengede arm inn i selskapene, vil de ofte fungere som en buffer mellom ivrige politikere og eierskapsforvaltningen.

Det var ikke uten grunn at næringsminister Cecilie Myrseth forsøkte å roe ned da hun møtte Kongsberg i går.

Selvfølgelig kunne næringsministeren ha klint til. Staten eier tross alt halvparten av Kongsberg, men i realiteten er handlingsrommet langt mer begrenset – i hvert fall om man er opptatt av at statsrabatten ikke skal komme tilbake.

Det rumles litt fra Stortinget. Men også de folkevalgte har sluttet seg til premissene for statens eierskap, og vet – eller bør vite – at selv største eier ikke kan diktere styrene.

Heller ikke Stortinget vil i siste instans kline til.

Som politiker gjelder det å holde tungen rett i munnen. Og i rett munn.

Undertegnede var næringsminister fra 2018–20.