3 months ago
31
De siste uker og måneder har det rast debatter og vært skrevet mange nyhetssaker om Vipps-ran og annen kriminalitet begått av ungdom fra levekårsutsatte bydeler.
POLITI PÅ PLASS: Bildet ble tatt tirsdag i forrige uke, etter at en Norway Cup-deltager ble ranet på Karl Johan. Foto: Gisle Oddstad / VG 
CATO BRUNVAND ELLINGSEN 1. vararepresentant til stortinget for Oslo SV, Søndre Nordstrand
AUDUN WESTAD medlem av bydelsutvalget for SV i Søndre Nordstrand
Dette har utløst det som kan synes som et Norgesmesterskap i grenen «foreslått hard justispolitikk». Og slikt gjør oss lei.
Vi er lei av manglende prioritering av gode oppvekstsvilkår og forebyggende tiltak mot kriminalitet begått av barn og unge i levekårsutsatte deler av byene våre.
Mens politikere fra hele det politiske spekteret nå kjemper om å være tøffest i bruken av de justispolitiske virkemidlene, med den hardeste retorikken mot våre barn og unge, blir forebygging som vanlig bare nevnt i politiske bisetninger.
Vi er lei av at en ikke prøver å løse problemet, men bare skal gjøre noe med følgene av det.
Tidligere i år sendte barneombudet et brev til alle stortingspartiene der de klart og tydelig sa at det er et behov for et løft for det forebyggende arbeidet i kommunene.
I sin lørdagskommentar skriver Frøy Gudbrandsen, politisk redaktør i VG, så rett at den harde linjen ikke er nok.
Vi kjenner oss så godt igjen her fra Søndre Nordstrand i utkanten av Oslo når hun skriver at det er en «fare for at politikerne dras utelukkende mot de harde tiltakene som har en kortsiktig effekt, men som ikke egentlig gir oss et
bedre samfunn på sikt.»
Vi kjenner oss igjen når barneombudet skriver at mange av de gode kunnskapsbaserte forebyggende tiltakene i liten grad implementeres som varige og tilgjengelige tiltak i kommunene.
Vi er lei av at sentrale politikere ser på oppveksten i bydelen vår som et prosjekt. Søndre Nordstrand er en bydel med store levekårsutfordringer. Vi bor i en av de bydelene politiet prioriterer sin innsats og som sentrale politikere fremhever i sine justispolitiske tiltak.
Som lokalpolitikere står vi nå overfor en budsjetthøst der vi vet at store utgifter til sosialhjelp, barnevern og habilitering vil utfordre oss på hvordan vi skal kunne prioritere ikke lovpålagte forebyggende tiltak.
Paradokset blir tydelig når dyrtid og økte levekårsutfordringer gjør det vanskeligere å finne penger til langsiktig
forebyggende arbeid. Vi blir igjen avhengig av prosjektmidler fra en nasjonal politikk som i for liten grad tar ansvar.
Vi er lei av at levekårsutfordringer tilsynelatende er noe samfunnet skal prosjekteres ut av.
Men det er ikke for sent. Vi trenger nasjonale tiltak for de norske byområdene og vi trenger dem nå!
I stedet for å søke oppmerksomhet for hvordan vi kan knekke gjengene og straffe barn og unge, kan vi sammen med barn og unge i levekårsutsatte byområder være knalltøffe på viktige prioriteringer som: styrking av barnehagene i disse områdene, lovfeste retten til fritidsklubb, styrke finansieringen av åpne møteplasser, gjennomføre en opptrappingsplan for helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen, styrke barnevernets oppfølging med utsatte familier, sikre sommerjobber til alle barn og unge og styrke gratis idretts- og kulturtilbud.
Det er levekårsutfordringene som knuses nå.
Dette er bare noen av mange viktige tiltak som kan og må prioriteres. Det er også helt sentralt at politikken for levekårsutsatte deler av byene våre utvikles sammen med barn, unge og voksne i våre nabolag.
Politikken kan ikke utvikles bare av oss politikere, og særlig ikke av politikere som står utenfor og kikker inn på hva vi driver med i de aktuelle byområdene. Vi må utvikle demokratiske modeller som sikrer aktiv medvirkning og medborgerskap.
English (US)