Portrettfotografiet har endret vår forståelse av hverandre. Det viser litteraturen.

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Forfatterne Virginia Woolf, Marcel Proust og Franz Kafka hadde forskjellige syn på de nye portrettfotografiene. (Foto: Wikimedia Commons)

De store forfatterne Proust, Kafka og Woolf skrev alle om portretter på starten av 1900-tallet. De nye bildene skapte både frustrasjon og lidenskap, viser ny forskning.

Utbredelsen av portrettfotografier i siste halvdel av 1800-tallet var en liten medierevolusjon som er vanskelig å fatte for oss som lever i dag. 

Tidlig på 1900-tallet var de blitt en del av hverdagslivet – de ble lagt ved brev mellom kjærester og byttet mellom venner. 

Fysiske bilder. Ikke den endeløse strømmen av digitale bilder vi utsettes for i sosiale medier og på andre digitale plattformer.

– De bildene som er rundt oss i dag, er ikke valgt av oss. Det er medieselskapene og algoritmene som bombarderer oss med dem, og vi kan ikke ta på dem, sier Marit Grøtta, litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo. 

I sin nye bok viser litteraturprofessor Marit Grøtta hvordan skjønnlitteratur fra starten av 1900-tallet kaster lys over datidens teknologiske utvikling. (Foto: UiO)

– Jeg tror vi får et mindre personlig forhold til bilder i en digital kultur, sier litteraturviteren som nylig har gitt ut en bok om tema. 

Der studerer hun på nært hold hvordan portrettfotografiene spiller en rolle i tekstene til forfatterne Marcel Proust, Franz Kafka og Virginia Woolf. 

– Det skjedde en medieendring i tiårene før og etter år 1900 som disse forfatterne er med å reflektere over. Dette var en brytningstid der fotografier også begynte å dukke opp i aviser og tidsskrifter, og grensene mellom det private og det offentlige ble endret.

– Proust, Kafka og Woolf forholdt seg til dette i sine dagligliv. De er de første forfatterne som beskriver møtet med portrettfotografier på en inngående måte, sier Grøtta. 

Bildene satte sterke følelser i sving 

Grøtta har lest romaner, noveller, dagbøker og brev der forfatterne eller rollefigurene deres forholder seg til fotografier av andre mennesker. 

– Det er ikke først og fremst portrettfotografiene som beskrives, men karakterenes relasjon til dem. De beskriver mange scener der karakterene fordyper seg i et portrettfotografi av en person de har en form for relasjon til og blir emosjonelt engasjert i selve bildet, forteller hun. 

– Her er det mange følelser i sving – både lidenskap og frustrasjon – og dette leder også til en refleksjon over bildenes virkemåte, sier Grøtta. 

Det var ikke bare mediehverdagen som var i endring på denne tiden. Synet på mennesket og på relasjoner mellom mennesker var også i utvikling. 

Forfatteren Franz Kafka beskriver hvordan han snur og vender på bildet av forloveden Felice Bauer for å prøve å møte blikket hennes. Her er et fotografi av de to sammen. (Foto: Mondadori Portfolio / Wikimedia Commons)

– Etter Freud forstår man bedre hvor mye man ikke har tilgang til hos andre mennesker og hvor mye som utspiller seg i og bak et ansikt.

Portrettfotografiet gjør det mulig å studere noe av dette.

– Både Proust, Kafka og Woolf beskriver hvordan menneskelige relasjoner endres når ansiktene begynner å sirkulere på egen hånd og kan studeres uten at en person er kroppslig til stede. 

Kafka misfornøyd med forlovedens portrett 

Kafka beskriver for eksempel hvordan han reagerer på et bilde han har mottatt fra sin forlovede, Felice Bauer. 

– Han beskriver en enorm frustrasjon over at blikket hennes ikke møter hans. Han sier at det er akkurat som om hun med vilje snur seg vekk. Hun viker alltid unna, uansett hvordan han snur bildet. Han må nøye seg med å kysse bildet istedenfor å møte blikket, forteller Grøtta. 

Hun mener denne typen beskrivelser og refleksjoner er viktige kilder til å forstå hvilken gjennomgripende endring portrettfotografier sto for på deres tid. 

– Det virker nesten som om disse forfatterne tillegger portrettfotografiene noe overnaturlig. Det er ikke bare et bilde, men en slags dobbeltgjenger. Portrettfotografiet gir en følelse av nærvær, at personen er til stede, men samtidig en følelse av fravær.

– Det er en ambivalens som jeg tror vi kan kjenne på også i dag, selv om vi er mye mer rutinerte mediebrukere, sier Grøtta.

Skriver mens det blir flere og flere bilder 

Portrettfotografiene spiller ulike roller hos de tre forfatterne. Grøtta oppsummerer ved å si at Proust er opptatt av sannhet, Kafka av makt, mens det for Woolf handler om sympati. 

– I Prousts På sporet av den tapte tid er hovedpersonen opptatt av å finne en dypere sannhet i bildet. Han skiller mellom offentlige bilder av skuespillere, som framstår som falske og mer genuine, private bilder som er mer ekte. Men som kanskje ikke innfrir helt de heller. 

Litteraturprofessoren ser at Kafka er opptatt av makt på flere plan.

– Han skildrer særlig familiefotografier og hvordan hovedpersonene på en måte er i deres vold. Bildene holder hovedpersonene fast i en underdanig rolle. 

Mens Woolf kritiserer 1800-tallets konvensjoner for portretter.

– Hun mener de dyrker store menn, personlighet og makt. Men hos Wolf handler det også om hvordan sympati kan oppstå gjennom bilder og gjennom ansikter.

Forfatterne får fram ulike ting, men skriver alle i en brytningstid der det blir mer og mer bilder.

– Det sier noe om hvor store disse forfatterne er at de klarer å skildre den endringen fotografiets utbredelse innebærer, uten at dette er noe hovedpoeng hos dem, sier Grøtta.

Litteraturen viser hvordan medier påvirker oss 

Proust, Kafka og Woolf klarer å fange opp hverdagserfaringer knyttet til den teknologiske utviklingen i sin tid. Det er ikke så rart at ikke vår tids forfattere beskriver fotografier på samme måte. 

Likevel ser Grøtta en interessant trend. 

– Vi lever i en annen billedkultur, preget av vår tids medier. Og vi er blitt veldig vant til såkalte medierte ansikter. Vi tenker derfor ikke så mye på hvordan de påvirker oss, sier hun. 

– Men det er en tendens i samtidslitteraturen der forfattere reflekterer over personlige historier med utgangspunkt i analoge bilder. 

Hun tenker i første rekke på den franske nobelprisvinneren Annie Ernaux, men trekker også frem vår egen Linn Ullmann. 

– Men det er likevel på en annen måte enn Proust, Kafka og Woolf. Der de beskrev hvordan man forholder seg til sine samtidige gjennom portrettfotografier, graver nåtidens forfattere heller i minnet og historien, sier Grøtta. 

Grøtta tror de tre forfatterne Proust, Kafka og Woolf kaster lys over historien på en måte man ikke får med seg hvis man bare studerer den teknologiske og mediehistoriske utviklingen. 

– Skjønnlitteraturen gir oss en forståelse av hvordan mediene griper inn i vår livsverden og i hverdagslivet. Den kan vise hvordan de påvirker oss sanselig – og hvordan dette har innflytelse over forholdene mellom mennesker, sier hun. 

Referanse:

Marit Grøtta: Reading Portrait Photographs in Proust, Kafka and Woolf. Modernism, Media and Emotion. Edinburgh University Press, 2024. Sammendrag.