Det finnes bare fire igjen i verden av den sørafrikanske blåbukken. Alle er utstoppet

7 hours ago 4

Blåbukken ble beskrevet av vestlig vitenskap i år 1766. Allerede i 1800 var den utryddet.

Den sørafrikanske blåbukken var det første afrikanske pattedyret som ble offer for kolonialiseringen. Den er bare ett av tusenvis av eksempel på hvordan europeere utryddet dyrearter.

Det gikk hardt utover det rike dyrelivet i Sør-Afrika. Dyr som kom i veien for de europeiske nybyggernes landbruk, ble nedslaktet.

Museenes fremstilling er mangelfull

– Det er viktig å kjenne til hvordan utryddelsen av dyrearter har foregått i fortiden fordi utrydding av dyrearter er en av de største miljøutfordringer i vår tid.

Det sier professor i miljøhistorie Dolly Jørgensen ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Miljøhistorie er et fagfelt som undersøker de kulturelle og historiske sidene ved miljøendringer.

Jørgensen har forsket på historier om utryddelse og re-innsetting av dyr i over ti år. Hun og hennes forskerkollegaer har undersøkt hvordan naturhistoriske museer viser fram utryddede dyr og hvilke fortellinger som knyttes til dem.

Forskningen viser at framstillingene ofte er mangelfulle.

– Å presentere blåbukken i museet vil ikke bringe dyret tilbake til livet, men å vise et gjennomtenkt og helhetlig portrett av blåbukken har potensial til å formidle dette dyrets utryddelseshistorie som noe meningsfylt for besøkende, påpeker Jørgensen.

Dessverre er historiene museene forteller om de utryddede artene, svært mangelfulle, ifølge forskningen.

Historien om utryddelsen mangler

Tidligere i år ble Jørgensen ferdig med en studie. Den handler om hvordan den sørafrikanske blåbukken blir presentert i nåværende utstillinger på naturhistoriske museer i Stockholm, Leiden og Paris.

Museene i Paris og Stockholm har hver sin blåbukk. Den står bak en glassmonter blant andre utstoppede utdødde arter.

I Paris er blåbukken forsiktig lyssatt på samme måte som de andre utryddede dyreartene. Det understreker deres felles skjebne som offer for menneskenes maktoverlegenhet.

Jørgensen mener det ligger en ironi i at denne overlegenheten også bidro til å levere kroppen som nå er utstilt.

Artene i monteren blir ikke presentert med sin egen utryddelseshistorie. Blåbukken presenteres som et umerkelig medlem av gruppen kalt utdødd.

– Det utstoppede dyret trenger å bli satt i en sammenheng som forklarer dets utryddelseshistorie, forklarer forskeren.

Digital formidling kan gi autentisitet

På museet i Leiden i Nederland er blåbukken ikke fysisk plassert i utstillingen. Der er den kun presentert gjennom fakta, en rekke bilder og beskrivelser.

Den fotografiske utstillingen gir betrakteren mulighet til å se alle sider av dyret. I Paris og Stockholm ser man bare den ene siden av dyret.

I tillegg er bildene høyoppløselige. Det er dermed mulig å zoome inn for å se detaljer av pelsen og ulike deler av dyrekroppen.

Ifølge Jørgensen gir dette et mer intimt portrett.

– Å møte dyret digitalt på denne måten er ikke det samme som å møte et fysisk objekt. Men det er ikke mindre autentisk enn de utstoppede eksemplarene. Likevel ga dessverre ikke bildene og den biologiske informasjonen om blåbukken i Leiden noen hint om at det var snakk om et utryddet dyr, forklarer Jørgensen.

Hun oppsummerer at ingen av de tre framstillingene av blåbukken ga noe helhetlig portrett eller bilde av hva en blåbukk var. De sa heller ikke noe om hva den er i dag, hvordan den levde og i hvilken natur den hørte hjemme i.

Publikum fikk heller ikke kjennskap til bakgrunnen for at blåbukken ble utryddet.

– Blåbukken er et objekt for vitenskapelig nysgjerrighet i Leiden, et sørgetap i Paris, og et varsel om fremtidige utryddelser i Stockholm. Hver for seg er disse presentasjonene mangelfulle. Til sammen kan disse tre perspektivene likevel gi oss et noe mer helhetlig bilde av blåbukken og dens utryddelse, påpeker Jørgensen.

– Naturhistoriske museer har et stort ansvar

Professoren mener at tapet av blåbukken er verdt å sørge over. Ikke som en universell tragedie, men som et spesifikt tap med betydning.

– Tapet av blåbukken er en traumatisk hendelse som krever minne, anerkjennelse og sorg. Her har museene et viktig ansvar. Naturhistoriske museer bør gi oss en forståelse av hva som har skjedd i fortiden og samtidig en advarsel for framtiden: Hvis vi ikke endrer våre måter å være i verden på, vil flere dyr bli utryddet, forklarer professoren.

Jørgensen tror at mange ikke tenker over at 777 av dyrearter er utryddet i moderne tid. Videre står tusenvis til nå i fare for å bli utryddet. Derfor er det viktig å vise fram rester eller spor av utdødde arter og fortelle historiene bak.

Ifølge den globale rødlista er mer enn 32.000 av verdens arter truet av utryddelse.

Jørgensens arbeid med blåbukken er bare en liten del av et større prosjekt som forskeren har ledet de siste årene.

Her bidro forskningen til seminarer og opplæring av museumskuratorer.

– Målet er å inspirere museene til å framstille utryddede dyrearter på en måte som kan vekke publikums følelser av tap, øke deres bevissthet og så frøet til engasjement for de artene som er truet i dag, forklarer Jørgensen.

Digital tilbakeføring

I et nytt prosjekt skal forskere nå undersøke hvordan naturhistoriske museer kan fortelle historien om utryddingen av dyrearter. De skal blant annet se på hvordan de kan legge til rette for digital tilbakeføring av utdødde dyr som finnes utstoppet i europeiske museumssamlinger.

Planen er at den blå bukken og andre utryddede sørafrikanske dyr skal gjenoppstå. Da som digitale modeller i en utstilling ved Robertson Museum i Sør-Afrika. Modellene er basert på utstoppede eksemplarer fra Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm.

Prosjektet gjøres blant annet i samarbeid med Sør-Afrikanske universitet.

– Det er et økende krav mot tidligere kolonimakter om tilbakelevering av artefakter. Europeiske museer er under økende press for å returnere de uerstattelige fysiske relikviene fra fortiden.

Det sier professor Sandra Swart ved Stellenbosch University i Sør-Afrika. Hun er også miljøhistoriker og skal samarbeide med Jørgensen framover.

I tillegg til blåbukken skal de samarbeide med en gruppe jobber med å gjenopplive kvaggaen. Det er en underart av sebraen. Den siste av denne sebra-arten døde 12. august 1883 i Amsterdam Zoo.

Historien om beveren i Åmli

Men før vi går videre på historien om kvaggaen, må vi snakke litt om beveren.

Noen dyr blir bare nesten utryddet. Beveren hadde forsvunnet så godt som overalt for rundt 100 år siden. Men en beverstamme i Åmli i Agder ble vernet i siste liten.

I 2021 resulterte forskningen til Jørgensen i en digital utstilling om nettopp gjeninnføringen av beveren i Skandinavia tidlig på 1900-tallet. Beverens reise kan du også se online her.

– I en tid preget av utfordrende miljøendringer og truende artsutryddelser, viser denne utstillingen at det er mulig for enkeltmennesker å gjøre små ting som har store effekter, sier miljøhistorikeren.

Re-introduksjon av den utdødde steppesebraen

Akkurat som historien om de norske beverne kan den sørafrikanske kvaggaen komme tilbake til naturen.

Forskere forsøker nå å gjenopprette de genene som gir kvaggaens karakteristiske stripemønster. Det gjør de ved selektiv avl fra en utvalgt grunnpopulasjon av sørlige slettesebraer.

En av de siste kvaggaene i verden. Her i Regent Parks’s Zoo i 1870.

– Det er ikke den opprinnelige kvaggaen som blir avlet fram. Likevel vil det være en re-introduksjon av en ny art i naturen som har store likheter med den utdødde kvaggaen. En gjenoppretting av det tapte ved at en lignende slektning av arten blir re-introdusert i naturen, forklarer Jørgensen.

Jordens sjette store faunautryddelse

Jørgensen påpeker at vi med stor sannsynlighet akkurat nå lever gjennom Jordens sjette store faunautryddelseshendelse.

– Alt tyder på at det raske tapet av amfibier og store pattedyrarter nå er en hendelse av katastrofale proporsjoner. I motsetning til tidligere globale utryddelser blir denne gangen utryddelsen registrert som en sammenvevd del av menneskets historie mens den skjer. Den blir husket i menneskelige fortellinger, forklarer historikeren.

Hun sier at hver handling for å huske utryddelse gjenoppliver de tapte artene og gjenskaper handlingene som førte til deres død.

Referanser:

Dolly Jørgensen: Portraits of Extinction: Encountering Bluebuck Narratives in the Natural History Museum. Kapittel i Jennifer Bonnell and Sean Kheraj (red.): Traces of the Animal Past: Methodological Challenges in Animal History. University of Calgary Press, 2022.

Dolly Jørgensen: The Beaver’s Journey: From Disappearance to Recovery. Online utstilling på Europeana, 2021.

Gitte Westergaard: Ghostly Presences: Giant Lizards and Conservation on Culebra Island. Kapittel i Milica Prokić og Pavla Šimková (red.) Entire of Itself? Towards an Environmental History of Islands, The White Horse Press (sammendrag), 2024.