Opplevde fødselsdrama: – Et helvete jeg ikke unner noen

1 month ago 10

«Jeg håper at jeg ikke våkner igjen. For hvis han dør, klarer ikke jeg å overleve».

Dette tenker Mathilde mens legen legger en maske over munnen og nesen hennes. Hun ligger med armene rett ut, tilkoblet en veneflon.

Hun hører en stemme som sier:

«Vent, ikke skjær, hun har ikke sovnet ennå!»

Mathilde fokuserer på å puste inn i masken mens sansene sløves. Hun registrerer at det er hektisk aktivitet på operasjonsstuen.

Magen er fortsatt stor. Der inne ligger babyen hennes. Hun er ganske sikker på at han ikke lenger lever.

Før Mathilde sovner, rekker hun å tenke én tanke til.

«Kroppen min er ødelagt. Det føles sånn. Underkroppen min er bare et stort krater.»

Så blir det mørkt.

– Narkosen er den beste søvnen jeg har hatt siden den dagen.

Snart et år har gått siden Mathilde Halseth Arnes (30) fødte sitt første barn, en sønn. Det som skulle bli den beste dagen i livet hennes, opplevdes isteden som et mareritt.

Mathilde, som tidligere har vært psykisk og fysisk frisk, er blitt diagnostisert med PTSD etter fødselen. Både hun og samboeren Einar Lohne Bjøru (30) er fortsatt helt og delvis sykmeldt.

VG møter paret ved sommerhytta deres på Visthus langs Helgelandskysten i Nordland.

På fanget til Einar sitter sønnen på 11 måneder. Han overlevde. Men han fikk en svært tøff start på livet og følges fortsatt tett opp av ulike helseinstanser.

Barnet deres ble født på Sandnessjøen sykehus, et av tre under Helgelandssykehuset. I fjor sommer mistet to barn livet etter behandling her. En nyfødt. Og en toåring.

Statsforvalteren har konkludert med at barna ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Nå har politiet startet etterforskning av Helgelandssykehuset som helseforetak. Kripos bistår politiet.

Barnedødsfallene ved Helgelandssykehuset

Politiet i Nordland mottok i fjor to anmeldelser som begge gjaldt barnedødsfall etter behandling på Helgelandssykehuset.

I den ene saken er det snakk om et nyfødt barn. I den andre skulle barnet ha fylt to år. Begge barna døde etter behandling ved sykehuset i Mo i Rana.

Politiet får nå bistand av barnevoldsavsnittet ved Kripos.

– Politiet er godt i gang med etteforskningen og jobber nå med å kartlegge hendelsesforløpet, i tilegg til at vi analyserer alt av helsedokuemnter i sakene, sier politiadvokat Hedda Hovda Skaug til VG.

Skaug forteller at de har hatt to aksjonsuker hvor det har blitt gjort avhør av helsepersonell. Politiet planlegger ytterligere to uker med avhør av helsepersonell i oktober.

VG har vært i kontakt med familienes bistandsadvokat Nina Lunde, som ikke ønsker å kommentere denne saken.

Hege Harboe-Sjåvik, medisinsk direktør ved Helgelandssykehuset, sier følgende:

– Det stemmer at Helgelandssykehuset etterforskes i forbindelse med to dødsfall hos barn. Dette er tragiske hendelser. Vi har valgt å ikke kommentere sakene så lenge de er under etterforskning.

Harboe-Sjåvik skriver i en e-post til VG at sykehuset på generelt grunnlag har klare rutinter for hvordan alvorlige hendeler skal håndteres.

- Slike hendelser tas på største alvor og følges opp med arbeid for å forbedre system og rutiner. Når en alvorlig hendelse skjer, gjør vi umiddelbart en egen intern gjennomgang for å lete etter feil eller forbedringsområder.

Han skriver videre at sykehuset bruker alle tilbakelemeldinger fra tilsynsmyndighetene i sitt systematiske kvalitetsarbeid.

– Pasienter og/eller pårørende skal involveres i arbeidet. Det er ikke alltid tilsynsmyndighetene konkluderer med at foretaket har gjort feil, men alle hendelser skal brukes aktivt til læring.

Mathilde og Einar har også klaget inn sin sak til Statsforvalteren. Konklusjonen som kom i juni er tydelig:

«Helgelandssykehuset HF har brutt spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.»

Mathilde og sønnen fikk ikke forsvarlig helsehjelp.

For dem finnes ikke tvil: Helgelandssykehuset kunne ha mistet ett barn til.

VG har gjennomgått Statsforvalterens granskingsrapport. Beskrivelsene av hendelsesforløpet som fremkommer der, dokumenterer parets sykehusopplevelser i denne reportasjen.

Sandnessjøen sykehus har fått gjentatte forespørsel om å stille til intervju i denne saken. Det har de ikke ønsket. De har derfor svart skriftlig på alle spørsmål i saken. De er også blitt forelagt parets uttalelser.

Klinikksjef ved kirurgisk klinikk på Helgelandssykehuset, Elin Grønvik, skriver i en e-post til VG at de har gjennomgått beskrivelsene som Mathilde og Einar gir.

Elin Grønvik

Klinikksjef

«Og vi ser at de har hatt flere dårlige opplevelser gjennom fødselsforløpet. Vi ønsker å ha god kommunikasjon med alle våre pasienter, og vi tilstreber at våre fødende kvinner og partner skal ha en god opplevelse hos oss. Dessverre ser vi her at paret ikke har opplevd dette, og det beklager vi.»

Ler mer om hva sykehuset svarer på kritikken lenger ned i saken.

Historien om Mathilde og Einar begynner en vårdag i 2022. På konsert møter hun blikket hans.

– Etter det var vi ganske effektive, ler Einar.

For de to, som begge nettopp har flyttet hjem til Helgeland etter jobb og studier andre steder, klikker det umiddelbart.

I desember tar Mathilde en graviditetstest. To streker, et nytt liv.

– Jeg likte veldig godt å være gravid, sier hun.

Alt i alt er det en fin, og enkel, graviditet. Paret kjøper et småbruk i Sømna, nabokommunen til Brønnøysund. Livet smiler.

27. juli 2023 ringer et vennepar på FaceTime. De har nettopp fått en liten gutt på Sandnessjøen sykehus.

Mathildes termin er ikke før om noen uker, men de tuller litt med at de kanskje de sees på fødestuen senere.

– Sykt nok gikk vannet mitt natten etter.

De drar til fødestuen i Brønnøysund, men den er sommerstengt. Dermed sendes paret med ambulansebil til Horn. Derfra flyttes Mathilde til en ambulansebåt som skal ta henne over fjorden til Sandnessjøen.

Samtidig tar riene seg opp.

Da de kommer frem til Sandnessjøen, merker de at det er travelt på fødestuen. Sommeren er høysesong. I rundt en time blir Mathilde og Einar sittende på et kontor før de får et rom.

– Det var helt texas på den avdelingen, for det var så mange fødende der, sier paret.

Samme uke som barnet deres skal komme til verden, dør en baby på Tromsø universitetssykehus. Statsforvalteren har konkludert med at sykehuset brøt loven og ikke ga forsvarlig helsehjelp.

Mathilde får etter hvert en fødestue. Riene kommer hyppigere.

Mathilde får epidural. Klokken 17.30 er det full åpning. Nå kommer han snart, tenker hun.

Jordmor kobler på CTG for å overvåke babyens puls.

– Jeg husker godt den lyden, av pulsen hans som slo. Den var i ørene mine flere dager etterpå.

For plutselig begynner pulsen å bli ujevn. Jordmor kaller på legen.

Hun vil at legen skal ta laktattest. Ifølge paret slår legen ut med armene og sier at dette utstyret har han ikke brukt på flere år.

– Da husker jeg tenkte: «Ok, hvis dette et forsøk på avdramatisere situasjonen, er det feilslått taktikk», sier Einar i dag.

– Da begynte det å skurre veldig.

Legen har fortsatt ikke presentert seg for hverken Mathilde eller Einar, forteller de. Men han setter seg foran de spredte bena til Mathilde og tar prøven.

I avgjørelsen fra Statsforvalteren konstateres følgende om det som skjedde med Mathilde og Einar på fødestuen:

«HSYK skriver i sin redegjørelse at laktat er en test man ikke har utsjekk på. Det var også nylig kommet nytt utstyr til denne testen, som ikke alle var gjort kjent med.»

Statsforvalteren påpeker at dersom laktat skal brukes, må sykehuset sikre at alt personell kjenner til og behersker metoden.

« ... Svaret foreligger kl. 19:43. Laktat er på 7,9, altså patologisk og rask forløsning er i slike tilfeller anbefalt (ifølge veileder bør forløsning innen 20 min etterstrebes).»

En så høy laktatmåling indikerer alvorlig fødselsasfyksi – altså oksygenmangel.

Stemningen i rommet er allerede hektisk og amper, men endrer seg nå, opplever Einar og Mathilde.

Flere kommer inn. Det diskuteres heftig. Det klirrer i utstyr, beskjeder gis. Hverken Einar eller Mathilde forstår helt hva som skjer.

– Jeg hører snakk om vakuum, og så kommer det noen inn med en maskin. Både vi og de andre i rommet blir kjeftet på, ifølge Einar.

Så går legen i gang med vakuumforsøk med sugekopp. Totalt gjøres det hele syv forsøk. Det tar 19 minutter.

Jordmoren sier Mathilde skal presse. Legen sier at hun ikke skal presse. I ettertid sier både Mathilde og Einar at de opplevde å bli kjeftet på av personalet.

To ganger glipper koppen fra babyens hode og treffer Mathilde ulike steder i underlivet.

– Da ga jeg opp. Jeg gikk inn i et sånt flight or fight-modus, sier Mathilde.

Smertene og plagene etter at koppen traff underlivet, preger henne fortsatt, ett år senere.

Etter det sjette forsøket blir Mathilde klippet opp for å kunne gjennomføre fødselen. På dette tidspunktet går hun ut og inn av bevissthet.

Plutselig får Einar en kort beskjed fra jordmor:

«Det blir keisersnitt. Du får ikke være med.»

Statsforvalterens konklusjon er klar: Tiltak for å få babyen ut skulle vært iverksatt på et tidligere tidspunkt.

«Man burde ha vurdert laktatmåling kl. 18:30. Ved fødselstidspunkt har CTG vært patologisk i 2 timer og 45 minutter.»

Statsforvalteren skriver om de svært alvorlige prøvesvarene Mathildes sønn hadde da han ble født. De konkluderer:

«Dette kunne vært unngått, evt. vært mindre uttalt, om barnet hadde blitt forløst tidligere.»

På fødestuen blir Einar stående igjen alene.

Plutselig er det veldig, veldig stille. Han ser seg rundt.

Blodet på gulvet. Det ser mye ut. Kan hun overleve dette, egentlig?

Einar er livredd.

Han får beskjed om å gå ut av fødestuen. Han ringer kompisen som nettopp har fått sitt barn på samme sykehus og ber ham om å komme.

Etter en stund blir Einar sendt på et rom og får snakke med en jordmor.

– De sa at han hadde kommet ut.

Det første spørsmålet den nybakte faren stiller om sin sønn, er:

«Lever han?»

Han får bekreftet at ja, sønnen er i live. Einar setter seg ned på gulvet.

Etter det som kjennes som en evighet, men i virkeligheten er rundt 20 minutter, får han beskjed om at Mathilde har våknet.

Mathilde husker at legene og jordmoren løper med trillesengen gjennom gangen. Hun ligger og ser opp på ansiktene over henne.

Da de kommer frem til operasjonsstuen, kommer de seg ikke inn. Døren er låst, og ingen har adgangskort med seg. Det gjør at det tar lengre tid før legene får tatt ut babyen. Hendelsesforløpet bekreftes av Statsforvalterens konklusjon.

Da de kommer seg inn, legges Mathilde i narkose. Klokken 20.18 blir sønnen født.

– Da jeg våknet, var det som å komme opp fra under vann. Jeg fikk ham på brystet, men jeg var så neddopet og i sjokk at jeg nesten ikke registrerte det.

Klinikksjef Elin Grønvik skriver i en e-post til VG at de i etterkant av denne hendelsen har «sett at ordningen med adgangskort til en av dørene til operasjonsavdelingen ikke var ideell.»

«Det er nå endret praksis knyttet til at denne døren også er åpen», opplyser Grønvik.

I sommerhuset på Visthus ser Einar ned i bordplaten. Stemmen sprekker.

– Om babyen lever, skal ikke være det første spørsmålet du stiller. Men jeg vet jo hva lite oksygen betyr.

Etter en liten stund på fødestuen får Einar se sønnen sin.

– Han lå på en benk. Han var den skjønneste gutten jeg hardde sett, med svart hår.

Einar ser også på den lille gutten at han ser medtatt ut.

Så får han beskjed om at han må gå. Et kuvøseteam fra nyfødtintensiven i Bodø er på vei i ambulansefly.

Einar blir med sønnen sin i flyet til Bodø. Tilbake i Sandnessjøen ligger Mathilde. Hun får beskjed om at ettersom hun nettopp er blitt operert, må hun være igjen.

Der blir hun i 17 timer.

– Jeg lå bare hele natten og skalv. Jeg så i veggen. Jeg tenkte at jeg var ødelagt.

I sykesengen ser hun på magen sin, som fortsatt er stor, blåst opp av luften under operasjonen. Det kjennes rart å hverken ha ham der inne eller ved siden av seg, han som har bodd inne i henne i ni måneder.

Nå er hun plutselig veldig, veldig alene, tenker hun. Og hvordan går det egentlig med barnet mitt?

– Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange tilsyn jeg fikk i løpet av tiden jeg var der alene.

Mathilde er selv utdannet sykepleier og har en master i helsevitenskap.

Mens hun ligger i sykesengen, tenker hun på alt det praktiske og de medisinske valgene som er blitt att for henne. Hun spør legene, men synes ikke hun får gode svar.

I ettertid beskriver hun de lange timene hun ble værende igjen alene – uten sitt nyfødte barn – som det største traumet.

Da Mathilde omsider blir overflyttet til Bodø, får de alle en «fantastisk behandling» av sykehuspersonalet, ifølge paret. Der får de også tilbud om oppfølging med psykolog. Det skal bli svært viktig for begge å bearbeide det som har skjedd.

Etter tre uker i Bodø får den lille familien reise hjem. Så skal de på ettersamtale hos Sandnessjøen sykehus.

De forventer en forklaring på hvorfor Mathildes fødsel ble som den ble. De forventer også at sykehuset har en plan for at det ikke skal skje igjen.

Men dette møtet opplever Mathilde og Einar som nok en belastning.

I forkant blir de spurt om hvem de ønsker å ha til stede under møtet. De svarer at de gjerne vil at en lege, de to jordmødrene som var til stede under fødselen og lederen for fødeavlingen skal delta.

Da de blir møtt av syv personer, inkludert to avdelingsoverleger, blir de overrasket.

«Maktforholdet i et slikt møte blir veldig skjevt, og sykehuset får «overtaket»», kommenterer Statsforvalteren i sin vurdering av dette møtet.

– Vi kjente at vi ble møtt med mistro, og folk som ikke hadde vært til stede under fødselen sa at de ikke «kjente seg igjen i vår beskrivelse». De prøvde bare å beskytte seg selv, hevder Mathilde i dag.

Opplevelsen er fortsatt vanskelig å snakke om. Hun beskriver den som et sår inni seg.

– I ettertid har vi tenkt en del på hvordan vi ville hatt det om de i den samtalen hadde hørt på det vi hadde å si. Og hadde innrømmet at det var en dårlig dag på jobben, og at det ikke skal skje igjen.

Mathilde har aldri tidligere vært psykisk syk. Det siste året har hun måttet takle PTSD-diagnosen etter fødselen.

– Nå har jeg god effekt av behandling, med gode prognoser. Men det siste året har vært et helvete jeg ikke unner noen å stå i. Det gjelder både opplevelsen jeg hadde på Sandnessjøen sykehus, og behandlingen vi har fått i ettertid.

Paret valgte å klage inn saken. Det ble mange måneder med dokumentasjonskrav, telefonsamtaler, papirer og venting. Mye venting.

I juni kom konklusjonen, som ga paret fullt medhold. Helgelandssykehuset brøt loven om forsvarlig helsehjelp. For Mathilde og Einar var det en lettelse å bli trodd.

– Nå har vi fått lukket den boksen. Det gjør det kanskje lettere å gå videre. Men denne hendelsen vil være med oss resten av livet.

– Enkelthendelser kan skje, og feil kan bli gjort. Det er snakk om mennesker. Men vi snakker ikke om enkelthendelser i Helgelandssykehuset. Det vitner om systemsvikt, mener paret.

De viser til de to barnedødsfallene etter behandling på Helgelandssykehuset i fjor, rundt samme tid som sønnen deres ble født. Barnevoldsavsnittet ved Kripos bistår nå politiet i etterforskningen av helseforetaket.

– Det er tre alvorlige hendelser på samme helseforetak. Hva gjør de med det? Det er spørsmål Helgelandssykehuset burde svare på, mener Einar.

Hege Harboe-Sjåvik, medisinsk direktør i Helgelandssykehuset, skriver følgende i en e-post til VG:

– Det stemmer at Helgelandssykehuset etterforskes i forbindelse med to dødsfall hos barn. Dette er tragiske hendelser. Vi har valgt å ikke kommentere sakene så lenge de er under etterforskning.

Les mer om hva sykehuset sier i faktaboksen lenger opp i saken.

I e-posten til VG beklager klinikksjef Elin Grønvik på det sterkeste parets opplevelse med fødselen.

«Vi ønsker jo at våre kvinner som føder hos oss, skal ha gode opplevelser. I denne saken ser vi at vi ikke har lyktes med det.»

– Det ble gjort syv forsøk på forløsning med vakuum. Er dette i tråd med prosedyrene?

«Helgelandssykehuset følger prosedyrene som er utformet på bakgrunn av nasjonale retningslinjer», svarer Grønvik.

Elin Grønvik

Klinikksjef

Grønvik skriver at sykehuset nå følger opp alle punktene som Statsforvalteren peker på i sin konklusjon.

– Hva tenker dere om ettersamtalen som ble gjort med paret, og hvordan ser dere på kritikken de kommer med om dette møtet?

«Det er beklagelig at paret opplevde det slik. Sykehusets hadde en intensjon om et godt møte med de pårørende. Vi beklager at møtet ikke fikk den formen som paret hadde sett for seg og hadde behov for.»

Måten barnet deres ble født på, har satt livet i perspektiv.

Sommerhytta i Visthus, hvor det er 30 fastboende, er blitt et fristed. Nå leker Mathilde og Einar med tanken på å flytte hit.

– Vi har fått veldig mye tid sammen som familie det siste året. Sønnen vår har masse oppmerksomhet fra oss begge, og vi har kjent på verdien av tid sammen.

Mellom dem sitter er en blid, uredd baby. Han smiler og åler seg fornøyd mellom foreldrene på leketeppet på plattingen. Han følges opp av et godt team etter den tøffe starten han fikk, opplever foreldrene.

- Vi er så heldige som har verdens blideste og beste gutt. Han er ikke ett år en gang, men likevel den tøffeste vi kjenner.

De er fortsatt sterkt preget av det de gikk gjennom for et år siden. Men nå vil de se fremover:

– På sikt har vi lyst på flere unger, sier Mathilde.

Hun har nå kommet dit at hun klarer å tenke den tanken. Men hun vil være sikker på at hun ikke opplever det samme igjen.

– Historien vår, som involverer sommerstengte fødestuer på Helgeland, er et skrekkeksempel. Men vi er nok dessverre ikke de eneste som har opplevd at den beste dagen i livet isteden blir den verste – på grunn av hendelser som kunne vært unngått, sier Mathilde.

– Det er noe grunnleggende feil når du blir syk av å føde.

Tips meg