Norsk politikk lider av kronisk prioriteringsvegring

Det nedslående svaret er sannsynligvis ja.

Fredag legger finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fram den lenge varslede perspektivmeldingen.

Hvert fjerde år får vi servert en tilstandsrapport for AS Norge, der byråkratiets lyseste hoder og tallknusere presenterer de utfordringer landet står foran dersom vår velstand skal bevares.

Vanlig prosedyre har vært at politikere fra ulike partier snakker om det med en alvorsstemt mine mens de servere noen fraser om at nå må utfordringene tas på alvor. For så å holde fram som før.

Keep calm and carry on, der altså.

Selve stortingsmeldingen er det grunn til å mistenke at havner i en av Finansdepartementets dype skrivebordsskuffer.

For der politikerne som regel er hjertens enige om den overordnede problembeskrivelsen, skorter det åpenbart på vilje til å gjøre noe med det.

Gamle sanger om igjen

Selv om vi ikke vet nøyaktig hva som står på de mange hundre sidene, burde det meste være kjente toner.

• Vi kommer til å mangle folk til å utføre jobbene, ta vare på våre eldre og til å finansiere velferden.
• Der det i dag står fire i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, vil det i 2060 kun være to.
• Samtidig må vi forberede oss på en framtid med mindre oljeinntekter.

Framtida er nå

Vi har lenge snakket om at vi i framtida vil mangle folk, men dette er allerede realiteten i store deler av landet.

I sommer har mange sett med egne øyne at restauranter lukker dørene og ferger ligger til kai fordi de mangler folk. I Nord-Norge har til og med flyplasser måtte stenge.

Særlig kritisk er situasjonen i helse- og omsorgsyrkene.

En viktig årsak til at sykehusene i Nord-Norge går med store underskudd, er at de må bruke store summer på overtid og innleie av vikarer.

Mellom utkantkommuner har det nærmest blitt en konkurranse i å tilby sykepleiere og leger bonuser og andre lokkemidler for å signere.

Dette er bare begynnelsen. Ifølge SSB vil mangelen på helsepersonell øke kraftig innen 2030.

I nær alle slags yrker snakkes det om problemer med rekruttering, og det er distriktene som merker dette først og mest. Man kan jo bare tenke seg hva som vil kreves for å ruste opp forsvaret eller å gjennomføre det grønne skiftet.

Mange røde flagg

Selv om mangelen på folk seiler opp som vår største hodepine, mangler det neppe andre bekymringer.

Et sykdomstegn som helt sikkert berøres, er at vi får for lite ut av ressursene. Norsk økonomi har rett og slett en sviktende produktivitetsvekst – i nær sagt alle sektorer. For å ta noen eksempler.

• Selv om vi eksempelvis bruker mer penger enn andre land på skole, er ikke resultatene bedre. Tvert imot er skoleresultatene svekket de siste årene.
• Selv om Norge har langt høyere statsbudsjett enn Sverige og Finland, er det vanskelig å dokumentere at vi får tilsvarende igjen for pengene i form av bedre tjenester eller resultater.
• Vi har en svakere jobbvekst enn mange andre land.
• Vi har høy yrkesdeltakelse og gode velferdsordninger, men også betydelig utenforskap. Både sykefraværet og antall uføre er betydelig høyere enn i sammenlignbare land.
• Selv om ordninger for barnefamilier er i verdensklasse, får vi stadig færre barn.
• Ingenting tyder på at vi er i nærheten av å bli mindre avhengig av oljepenger.

Med dette bakteppet, er det naturlig at de politiske diskusjonene vil handle om hvordan vi bruker folk og ressurser smartere.

Bortsett fra på festtale-nivå, er det vanskelig å høre annet enn at svarene er «ja takk, begge deler» og «mer av alt, raskere».

Fra fugleskremsel til finansminister

Der det brenner mest, mangelen på helsepersonell, er et talende eksempel på dette. Da tidligere helseminister Ingvild Kjerkol sa at folk måtte ta større ansvar for egen alderdom, ble det ramaskrik. Selv om alle vet at det er realiteten.

Da helseforetaket foreslo endringer i sykehusstrukturen i Nord-Norge for å bruke helsepersonell smartere, ble dette slått grundig ned av politikerne, anført av finansminister Vedum.

Nå er det Vedum selv som har ansvar for de store utfordringene som tegnes opp i perspektivmeldinga. Hans jobb blir å overbevise oss om at politikerne har kontroll.

At det er store forventninger til at det er nettopp Sp-lederen som får byråkratenes festskrift opp av skrivebordsskuffen og satt ut i live, vil være en overdrivelse.

Men noen ganger kan lave forventninger være en fordel.