Norge trenger en fellesskapsminister

Tiden er overmoden for handling: Folkehelserapporten melder om en stadig økning av unge voksne med psykisk uhelse.

41 prosent av deltakerne i Studentenes helse og trivselsundersøkelse oppgir at de har få eller ingen venner, og perspektivmeldingen belyser hvordan utenforskapet i Norge ikke er bærekraftig for den norske arbeidsstyrken.

Treenigheten av utenforskap, ensomhet og inaktivitet vever et dunkelt nett som rammer alle aldre, samfunnslag og livsfaser, og som krever en høy pris. Både for individet og for samfunnet.

Frafall fra studier, arbeidsliv og demokratisk deltakelse; økt risiko for uførhet og livsstilssykdommer. Konsekvensene er store. Utenforskap er også den største enkeltfaktoren for radikalisering.

Samtidig viser verdens lengstgående kartlegging av faktorer for menneskelig lykke at det som i størst grad påvirker muligheten for et langt og godt liv, er sosial aktivitet og nære relasjoner.

Pilene peker i retning av at økt tilgang til fellesskap er tiltaket med størst potensial for bedring av folkehelse og samfunnsøkonomiske besparelser. Så hvorfor har vi ikke en egen fellesskapsminister i Norge?

Ministers of Loneliness

Det kan kanskje umiddelbart høres ut som en konstruksjon fra et ekstra koselig fiksjonelt univers med en egen fellesskapsminister. Men det er ikke noe helt nytt.

Våre naboer i Storbritannia var først ute med en Minister of loneliness i 2018 etter at daværende statsminister Theresa May erklærte ensomhet for å være «en av de største folkehelseutfordringene i vår tid».

Etter Storbritannia kom Japan, som i 2021 utnevnte Tetsushi Sakamoto til Ensomhetsminister. Da for å motvirke det Japan så på som en alvorlig og urovekkende trend.

Det virker kanskje selvsagt at det er helsefremmende å være mer sammen i meningsfull aktivitet. Men det er mange som vegrer seg for å delta sosialt i samfunnet i dag.

Behov for en nasjonal strategi

Vi erfarer daglig gjennom våre virker hvor lite som skal til for å utløse økt livskvalitet gjennom aktive fellesskap. Men vi ser også størrelsen på behovet og hvor lite sammenhengende innsatsen er.

Vi etterlyser en nasjonal strategi og en minister som kan samle, analysere og koordinere det som allerede finnes av tiltak, tilbud og møteplasser.

En minister som kan heve manglende tilgang på fellesskap opp til det nivået det fortjener. Og i prosessen bygge et mer sammenkoblet samfunn, i en tid hvor vi opplever stadig høyere trykk av påvirkning fra utenfor våre landegrenser.

En norsk fellesskapsminister behøver ikke å begynne på bar bakke. Ministeren kan fra første dag i ny stilling ta en telefon til sin britiske kollega, Stuart Andrew, og trekke veksler på deres erfaringer.

Arbeidet i Storbritannia har hittil kulminert i en 5-års rapport, som slår fast at ensomhet og utenforskap kun kan løses i samarbeid mellom myndighetsinstanser, næringsliv, frivillighet og borgere.

Bedre oversikt og samkjøring vil få fart på overgangen fra utredninger og studier til praksis, ved å tilrettelegge for at rett tilbud når de som i størst grad behøver det. Det vil også sikre fundamentet for mest mulig treffsikre forebyggende tiltak.

Store besparelser i holdningsendring

Det er et paradoks i dag at det er stor aksept for å tjene penger på syke mennesker, mens det i mindre grad er kultur for proaktive tiltak for å holde folk friske.

Psykisk uhelse alene er anslått å koste det norske samfunnet over 330 milliarder i året, samtidig som stadig mer forskning viser at det å forebygge sykdom er langt mer lønnsomt enn å forsøke å reparere den.

For hver krone som investeres i forebyggende helse, får vi over 14 kroner tilbake i besparelser. Det er en avkastning som gjør seg fortjent til en langt større investering enn de beskjedne 3 av 100 helsekronene som i dag går mot forebyggende helse.

En fellesskapsminister vil kunne sette dagsorden og drive holdningsendringene som må til for å bygge ned fordommer mot å være aktivt fellesskapssøkende. Det må bli mer sosialt akseptert å bygge nye bekjentskaper i våre liv. Dette er fordommer som i dag hindrer mange i å ta aktive grep om sine egne sosiale skjebner.

Gode gener er fint, men glede er enda bedre. Det er lett å avfeie ensomhet og utenforskap som en naturlig del av menneskets lodd, slik det kanskje alltid har vært for mange. Men faktum er at det i 2024 ikke behøver å være slik.

Det finnes mer enn nok av venner og fellesskap der ute for alle, i en tid med stadig flere verktøy for å finne de som også leter etter oss. Utfordringen er å sammen senke terskelen for deltakelse.

Vi inviterer hele Norge med på en dugnad for å endre måten vi snakker om og imøtegår mangel på sosialt fellesskap.