Noen brøl betyr mer

4 months ago 39

Noen jubelbrøl slipper ikke taket, fordi de er høyere og betyr mer enn bare ett mål.

Dette var et slikt.

Tidene er urolige, økonomien usikker, men hvor mange tusen georgiere var inne på Rhein-Energie-stadion i Köln?

Aner ikke. Kanskje tjue tusen, kanskje flere. Seieren over Portugal, eventyret i Tyskland, omtales som kanskje det største som har hendt i landets 33-årige selvstendige historie. Da vil man være med på feiringen.

De tok over Köln, togvognene mot fanzonen nord for stadion kokte. Der varmet de opp fra firetiden og marsjerte en halvtime gjennom gatene til dundrende georgisk musikk, et par timer før møtet med mektige Spania.

Så fylte de opp den ene tribunesiden, med ett lite budskap midt i: «BELIEVE.»

Troen kunne ingen ta fra dem. De hadde fått med seg at Slovakia rystet England - det var pipekonsert på stadion da speaker leste opp engelsk seier.

Men Spania er noe annet enn England, i hvert fall foreløpig. Spanjolene la av gårde i et voldsomt kjør, corner etter corner, skudd etter skudd. Kunne det bli 7–1 igjen, som i kvaliken for ni måneder siden? Det så nesten sånn ut.

Men Spania slet med å komme skikkelig til. Det var trangt. Georgia lå disiplinert og ventet.

Så åpnet det seg helt i den andre enden. En lynrask kontring, inn fra Otar Kakabadze på høyresiden. Der kom Kvitsja Kvaratskhelia i full fart, nok til at mannen foran ham ikke helt visste hva han skulle finne på.

27 år gamle Robin Le Normand er født i Frankrike, er og føler seg fransk, men har vært i Real Sociedad siden 2016, og i mai 2023 takket han ja til dobbelt statsborgerskap.

Han fikk aldri sjansen i Frankrike, og spanske Luis de la Fuente ville ha ham i laget sitt. Le Normand hadde rukket å få med seg 14 landskamper og til og med en scoring, mot Georgia på hjemmebane.

Nå var det Georgia igjen, og dette innlegget kom fort. Før han hadde rukket å tenke lå ballen i eget mål, via magen hans. I noen små minutter lurte kanskje den fransk-spanske mannen på hvilken skrift han skulle stå igjen med i EMs historiebøker.

Skulle han bli spansk statsborger, bare for så å stå bak tidenes verste tap?

I Georgia var det et øyeblikk for evigheten, en nasjon i pur lykke i 20 minutter.

Georgierne var småskumle etter målet. Plutselig så man mer pasningsstress i det spanske laget. Men noen ytterst få beholder alltid roen på en fotballbane. Rodri er blant dem. Da kapteinen trengtes som mest, fant han det høyre hjørnet.

Derfra var det bare glimtvis spennende, som da Kvaratskhelia skjøt like utenfor fra egen banehalvdel, men like etter fant Lamine Yamals deilige venstrefot Fabián Ruiz på bakre stolpe. En av EMs beste keepere, Giorgi Mamardashvili, burde vært ute i feltet, isteden ble han liggende og sprelle i eget mål.

Spania kunne scoret flere enn fire, vingene Nico Williams og Lamine Yamal er fortsatt like sprudlende som for to uker siden, og det spanske laget har fått en helt ny dimensjon.

Georgia hadde ikke mer igjen, men de hadde gitt alt, og kunne stolt stå og Island-klappe sammen med fansen. De løftet hele EM i noen dager. Nå drar de hjem som folkehelter.

Spania drar til Stuttgart og skal de bli folkehelter må Tyskland slås. Da er bare EM-gull godt nok, og for alt det er verdt: Skal spanjolene gå hele veien, må de gjøre noe som bare har skjedd fire ganger før, i VM- og EM-historien.

I turneringer der vinneren må gjennom minst seks kamper har bare fire av 24 mestere vunnet alle kampene i gruppespillet – og tatt tittelen til slutt: Brasil to ganger (1970 og 2002), Frankrike i 1998 og Spania er foreløpig siste nasjon, med sitt elleville lag i EM i 2008.

Denne generasjonen ser ganske ellevill ut den også.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article