Mímir Kristjánsson: Mitt liv som fyllik

Den ubestemmelige følelsen av å ha dårlig tid før alt bærer utforbakke, jager ham.

– Altfor mange politikere har prøvd å innbille folk at de er ufeilbarlige, helt til de ryker på en smell, sier Rødt-politikeren.

I passe hyperaktiv fart farer vi gjennom karrige og brutalt vakre scener i et ugjestmildt landskap som ikke har vært til å stole på i millioner av år. 

På Island tyter galskapen ut fra et sted langt under jordskorpen.

Det er her Mímir Kristjánsson egen saga ligger gjemt:

Historien om tusen års drukkenskap.

– Første gangen jeg drakk, tenkte jeg at det var det kjekkeste jeg hadde gjort i hele mitt liv, sier han.

– Noe falt på plass. Det var som å møte en gammel venn. Fra veldig ung alder, lenge før jeg begynte å drikke, har jeg vært helt sikker på at alkohol kom til å spille en stor rolle i livet mitt, sier han.

Promillen har fulgt blodsbåndene og slektsårene hans i generasjoner.

Er det derfor Mímir drikker?

Rødt-politikeren har klatret bak en foss som stuper uvegerlig mot avgrunnen.

Bak det hysteriske vannfallet, langt ute i havet ved vulkanrammede Vestmannaeyjar, stikker solen snart ned bak horisonten. Mørket er på vei.

Hvorfor kaller stortingsmann Mímir Kristjansson seg fyllik, periodedranker og en mann med alkoholproblemer, men ikke alkoholiker?

Han er klar over at det han forteller nå, kan få folk til å tenke at han ikke har noe å gjøre som politiker. Ei heller som far, kjæreste eller venn.

Det er en frykt han har, likevel har han ingen planer om å slutte å drikke med det første.

Hva er det som får han til å velge flasken igjen og igjen – for nå å skrifte offentlig om det?

Han rekker ikke svare før Seljalandsfossen serverer ham en kalddusj rett i vikingskjegget.

Hallgrimskirkja står som en geysir rett til værs på et høydedrag i Reykjavik.

Mímirs oldefar var med på å bygge den.

Rett bak bodde Mímirs islandske pappa – Pabbi – i en leilighet med kjøleskapet breddfullt av øl. Han hadde forlatt familien sin i Norge for godt.

– Pabbi var magisk og grenseløs på godt og vondt, sier Mímir.

– Han var ikke helt stueren, han spilte ikke med samme regler som alle andre og han var veldig god til å fortrylle verden sånn at alt ble stort og viktig – og så var han helt parodisk positiv.

68-ERE: Lille Mímir på pappa Kristján Loftssons skulder under en fredsdemonstrasjon på slutten av 1980-tallet. Mímirs mamma Marit Wilhelmsen til venstre.

Mímirs mor og far traff hverandre på en slags politisk pilegrimsreise i Kina der de begge lærte seg mandarin. Et språk de snakket sammen når de ville at Mímir ikke skulle forstå.

– Det var først da jeg ble litt eldre at jeg skjønte det lå noe veldig vondt og angstfylt under all ettergivenheten og det snille og gode i ham, sier Mímir.

– Han led av et slags moralsk underskudd. Jeg vet at han drakk for å takle å være i verden, men er litt usikker på om alkohol var roten til problemene hans – eller et slags botemiddel mot problemer som var der uansett. 

En dag arvet Mímir historien hans.

En dagbok. En hyttebok. Der sto oppdagelsen som fikk Mímir til å bli alvorlig bekymret. For sin egen fremtid.

Mímir har alltid visst at pappa drakk, at farfar var tørst og farmor enda tørstere.

Det samme med alle generasjonene før dem antagelig. Like tilbake til den voldsomme og ubøyelige vikinghøvdingen, skalden og drankeren Egil Skallagrimsson, som Mímir stammer fra.

Var Mímir dømt til å følge den samme sjanglete løypa som dem alle?

Og drakk de alle sammen sprit for å rense sårene på sjelen?

Det er det mannen som denne sommeren ble kåret til en av Norges ti fremste intellektuelle nå åpent og selvutleverende diskuterer i sin nye bok «Pabbi. En familiesaga om drukkenskap».

– Det er noe som er deilig ved bare å kunne snakke om de tingene jeg sliter med og de problemene jeg har, i stedet for at alt skal være en slags hemmelighet og at jeg skal gå rundt og skjule det.

Det som får Mímir til å føle seg aller mest islandsk, er når han utøver sitt skaldeløyve – fortellertrangen sin – og lysten til å skrive sitt liv. 

Ad ganga med bók i maganum, sier de på islandsk. Å gå med en bok i magen. Hver tiende islending utgir en bok. Den eksepsjonelle litterære aktiviteten begynte lenge før sagatiden, med muntlige overleveringer. 

– Hadde jeg ikke skrevet denne boken nå, hadde jeg gått med den i magen resten av livet. Far kom med dagboken, han døde – og jeg hadde heller ikke skrevet denne boken om jeg ikke trodde at den var bra for en del andre.

Dessuten var Mímir nødt til å finne ut av en del ting. Rent egoistisk for seg selv, sier han.

Så kryper han til køys nokså edru på en nedlagt skole ute i ingenmannsland med utsikt til mektige og eruptive Vatnajökull. 

Ikke en øl å oppdrive her. På Island var øl totalforbudt frem til 1989.

Sensommerdagen er ny og islandsk småkjølig, i det vi er på vei til et lunkent basseng bygget i 1923 oppe i en øde fjellside.

Svart lavastein har fått et irrgrønt skalkeskjul av gress. Varmt kildevann siger ned i badevannet.

Hele Island er et eneste stort spa. Å glemme badetøy er helligbrøde.

– Det er dramatisk å si det på den måten, begynner Mímir:

– Jeg har en følelse av å ha sett ned i avgrunnen av meg selv.

Han prøver å utdype:

– Jeg har hele livet vært plaget, tror jeg. Det er grunnen til at jeg hele tiden driver og gjør så jævlig mye greier. Ja, jeg er hyperaktiv da.

– Jeg går med en følelse av å måtte få ting unnagjort før det går utforbakke med meg.

Mímir har sett at det gikk slik med et menneske som ligner veldig mye på ham selv. Pabbi. 

– Jeg ville alltid ligne ham. Han var kommunist og journalist – og han drakk. Akkurat som meg.

Hos Mímir er det full tenning fra første slurk alkohol. I motsetning til de fleste blir han aldri trøtt og kvalm og må gå og legge seg.

Drømmen er en måned der han ikke skal noe, har ubegrenset med penger, er helt alene og ikke eier skam.

– Jeg vet hva jeg ville ha gjort da. Jeg ville drukket hele tiden. Hver dag.

Å se ned i sin egen avgrunn handler om å se inn i en fremtid der han plutselig slipper taket og ikke klarer å komme seg opp på hesten igjen.

– Hvis jeg drikker fem dager på rad, merker jeg at det er ingenting i meg som ikke har lyst til å drikke den sjette. Og da merker jeg at jeg er på vei mot den avhengigheten, som nesten føles innebygd eller medfødt, sier han.

Å lese romaner, trene litt eller jobbe mye virker nesten som antabus på ham.

– Men det er så mye enklere å hive innpå fem øl enn å lese en roman, sier sprengleste Mímir. Eller finne en yoga-time.

Han har begynt å eksperimentere med hvite uker og måneder. Begynt å tenke som en alkoholiker som ikke drikker lenger, en tanke han har fått mer og mer sans for.

Frykten som overmannet ham da han leste Pabbis dagbok, ligger og svirrer i bevisstheten.

– Etter den aller første dagen uten alkohol føler jeg meg som min egen beste edru venn. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke har vasket badet og ikke betalt regninger. Etter to-tre dager har jeg fått en helt sykt overmenneskelig følelse. Masse overskudd, god søvn og frisk hud.

Men så kommer forbannelsen over ham igjen.

Kjedsomheten. Rastløsheten.

De hvite ukene har forvandlet ham til en irritabel, snerpete, sur og dårlig kjæreste og venn, slik han ser seg selv.

Problemene kapsler ham inn i seg selv, følelsen av å være sur stiger.

Det er da utsikten til den mørke avgrunnen som både skremmer og lokker ham, kommer faretruende nær.

– Bare følg regnbuen, sier Mímir. Den krummer seg over ravnsvarte fjell foran oss.

Vi er på vei sørover mot lavastrendene som lager en nesten uendelig sort strek mot havet der nede ved verdens ende.

Mímir kaster seg sultent ut i de kalde nordatlantiske bølgene.

Kan en mann som kaller seg fyllik og som har et åpenbart alkoholproblem ha en vellykket karriere og en fornøyd og lykkelig familie?

Hvorfor drikker egentlig Mímir?

– Jeg er ganske sikker på at jeg drikker i forbindelse med stress. Jeg har veldig mye folk som skal ha tak i meg hele tiden, mennesker som gjerne vil si noe til meg og mene noe – det er jo jobben min. Og da gir alkoholen etterpå en fin mulighet til å synke inn i meg selv og skru av hjernen.

I kommune- og fylkestingsvalgkampen i fjor hadde han en lang periode der han drakk nesten hver eneste dag.

Mímir er kritisk til at så å si alle politiske møter nå foregår på pub.

I tre måneder var han på pub-møter. En påspandert øl før innlegget hans. Mange etterpå.

– Jeg var aldri med familien min, ungene mine eller kjæresten min. Jeg var på konstant reise. 

Aldri fullstendig sørpefull eller trynefull. Men dog gjerne på farten til fire på natten, for så å fungere på jobb neste dag.

Det som ikke fungerer så godt, er fylleangsten. Den kommer over ham som et atomkraftverk.

På islandsk kaller de det for å være skalltynn. De timene hvor kropp og sjel ikke har noe skikkelig vern.

– Hvis jeg har et godt argument, sånn innenfra i kroppen, om å slutte å drikke – så er det på grunn av den hekkans angsten. Angsten er den ubestemmelige uroen som kommer over meg når jeg føler at jeg sa noe galt, eller at noe som ikke burde ha skjedd skjedde.

– Alt det blir verre og verre med alderen, mener Mímir.

Når nervene verker i bakfylla, kommer det en voldsom energi og rastløshet over ham.

– Jeg gjør mye dumt, men de dummeste tingene gjør jeg når jeg er i mitt mest labile humør i bakfylla, sier han.

– Da mangler jeg impulskontroll og har mer enn én gang oppført meg som en kuk på Facebook.

Facebook-kriger. Det er et av kallenavnene hans. 

– Jeg er i stand til å skrive dumme og fæle ting helt edru og uten å være bakfull. Jeg lurer på om det kan være noe med Facebook i seg selv som lokker det frem i meg.

Venner har bare forsvunnet. Fordampet bort – som i quiet quitting.

– De mest undervurderte sidene ved alkoholproblemer er at man blir sprø av det. Ikke bare litt heller, man mister seg selv. Selvfølelsen blir dårlig. Følelseslivet ustabilt. Det ville være dumt av meg ikke å si at jeg er redd eller bekymret for virkningene på den psykiske helsen.

– Hva er det dummeste du har gjort i fylla?

– Å dra til Beograd på nachspiel og ikke dukke opp på jobb i Manifest dagen etterpå, for eksempel. Og så er det disse kranglene, altså. Jeg har vært sur på folk, plaget folk og hisset meg opp. Jeg kan kjenne dette igjen fra far min. Jeg er egentlig en ganske mild og grei person som han, sier Mímir.

Med årene er det blitt vanskeligere og vanskeligere å takle alkoholen.

Det har vært bekymringssamtaler på jobben – og pekefinger fra fastlegen.

Han var 21 år gammel da det ble en sak i Rød ungdom at han kom full på et landsstyremøte.

UNG OG LOVENDE: Mímir Kristjánsson ble leder for Rød Ungdom som 19-åring i 2006.

Men de største bekymringssamtalene er de han har hatt med seg selv.

Episoden da han reiste seg opp og tisset på de andre i teltet på Roskilde-festivalen for et halvt liv siden, er egentlig bare blitt til en morsom og småpinlig historie med årene.

Men når han en kald høstmorgen som voksen er ute og går i en bukse som er pisset ut natten i forveien, da er det ikke så morsomt lenger.

– Jeg tenkte på om jeg skulle ha med akkurat det i boken, for det er egentlig jævlig flaut at en voksen mann tisser på seg i sengen med buksen på når han har drukket for mye. 

Han diskuterte det med kjæresten, Sofie Marhaug (34), andre nestleder i Rødt og innvalgt på Stortinget fra Hordaland – om det skulle være med.

Litteraturviteren mente det hørte med, i ærlighetens navn.

KJÆRESTER: De er Rødt-kolleger, stortingsrepresentanter i Oslo og samboere i Stavanger. Nylig ga Sofie Marhaug og Mímir ut boken «Hjelp, de drar til Sveits!» sammen. VG inviterte på sveitsisk raclette, mens de snakket om nytt strafferegime for de rike utflytterne. Foto: Helge Mikalsen / VG

– Vet du hva som er enda mer flaut? Det er å være en voksen mann som synes det er så flaut å tisse på seg i fylla at han ikke tør å snakke om det. Det er flaut, dét.

Denne sommeren har Mímir Kristjánsson vært nær på å få stempelet som fullblods åndshøvding og renessansemenneske, hadde det ikke vært for at han er så folkelig, likandes og blid.

Han er den som behersker beinhard polemikk, praktisk politikk, slagkraftig samfunnsanalyse, litteraturformidling og et bredt interessefelt.

En slags moderne utgave av Bjørnstjerne Bjørnsson eller Georg Brandes, skrev Klassekampen, avisen han selv jobbet i, da den kåret landets fremste intellektuelle.

Det er en viss kontrast til den ynkelige våte buksen.

Stamstedet i Reykjavik heter Prikid.

Mímirs far hang der. Nå gjør sønnen det samme. Den gamle dineren og vannhullet har eksistert siden 1953.

Her er det åpent fra tidlig morgen og hangover-killeren består av cowboy-frokost og en milkshake med en shot whisky og en smertestillende oppi.

Mímir er åpen om gleden med rus og det å miste litt kontroll.

Samtidig streifer tanken ham: Å slutte med fylla.

– Kanskje det er lurt å gjøre noe før det går galt, skikkelig galt liksom. Men da må jeg være ganske sikker på at jeg er hundre prosent villig til å overgi meg, sier han.

Det er ett ord stortingspolitikeren nøler med å bruke om seg selv.

– Jeg er veldig glad i begrepet periodedranker, selv om mange synes det er et litt forskjønnende ord for alkoholiker.

Han kaller seg både fyllik og periodedranker.

– Men alkoholiker? Nei.

– Fordi det ordet – alkoholiker – er forbundet med et veldig mørkt sted. Det reduserer på en måte et helt menneske til bare det. Da er han vel heller ikke en stødig arbeidskar, eller en god far, eller en stabil venn, eller noe annet. Ordet alkoholiker er forbundet med så veldig mange mørke og stygge ting i kulturen vår. En stereotyp som har mistet alt, som har måttet gå fra gård og grunn.

– Men jeg mener helt ærlig at jeg ikke har et sunt eller normalt forhold til alkohol.

En øl blir raskt til to på Prikid. Mímirs øyne blir litt fuktigere. Praten går opp i tempo.

Vi snakket om alt dette i bilen opp fra den lille smellvakre kystlandsbyen Vík i Mýrdal, der steinsøylene Reynisdrangar stikker opp som et fortrollet havarert seilskip av havet.

Det var her fiskerne gikk på jakt etter sprit i de forliste båtene.

– Jeg vil si jeg representerer en veldig stor og lite omtalt befolkningsgruppe som har alkoholisme på et lavt eller mellomnivå med åpenbare utfordringer, men livet er likevel tross alt fullt av mange gode og fungerende bra ting.

– Jeg opplever at jeg fungerer på jobb, som kjæreste og far, sier Mímir.

– Men hva med folkesnakket etter all denne åpenheten?

– Jeg er redd for en hel haug med ting når jeg nå gir ut dette. Jeg er redd for hva folk skal synes, hva de skal tro om meg, om de mener jeg er til å stole på, at jeg ikke er en god far og at jeg ikke kan være politiker.

– Så er jeg ikke minst livredd for at hver gang de ser meg med en øl i hånden, så skal de tenke at nå går det utforbakke her.

Mímir Kristjánssons håp er at mange skal kunne kjenne seg igjen i det han snakker om her og føle på noe av det samme.

– Som en slags offentlig person har jeg et ansvar for å prøve og klare å snakke høyt om disse tingene, sier han.

– Veldig mange politikere er redd for å vise frem de feilene og manglene de har. De har prøvd å innbille folk at de er helt ufeilbarlige, helt frem til de plutselig går på en smell. Jeg tror ikke på å skjule likene i lasten. Jeg tror på å være ærlig om problemene vi har.

Partiet hans Rødt er for en litt strammere alkoholpolitikk enn det som praktiseres i dag. Stenge byen tidligere og åpne senere.

– Du har kunnskapen, men har du troverdighet til å jobbe med alkoholpolitiske saker?

– Hvis det er sånn at du som politiker bare har vært speiderleder siden du var barn og ikke vet noen ting om hvordan det føles å stå utenfor en stengt pub på søndag og vente på at den skal åpne, eller tenke at en øl på flyplassen klokken åtte om morgenen er helt greit – og du ikke skjønner hvor det bør strammes inn, da har du aldri hatt et alkoholproblem i ditt liv, sier han.

Han tenker spesielt på borgerlige ungdomspolitikere.

Mímir liker dårlig at nasjonaldagen er omgjort til en reinspikka fyllefest og at Bergen går inn for å starte skjenkingen klokken 06.00 om morgenen.

– Jeg er for en streng alkoholpolitikk, sier han.

– Folk vil kanskje synes det virker dobbeltmoralsk. Men dette spørsmålet er alt for viktig til å overlate til unge og uerfarne eller avholdsfolk.

Følelsen av å ha dårlig tid i livet får Mímir til å drikke fort.

Det henger sammen med skrekken for at det fortsatt kan gå skikkelig utforbakke med ham senere i livet, slik det gjorde med Pabbi – Mímirs pappa.

Og at livet ikke blir så langt.

Det var det Mímir leste i fars dagbok, og som skremte ham. Om det vonde og vanskelige knekkpunktet som kom rundt 50-års alder.

– Det jeg er redd for er at livet skal gå ad undas. At jeg mister noe som jeg ikke klarer å reparere, at jeg blir vraket, at jeg må slutte, at jeg må gå i skam.

Han legger hånden på brystet, innenfor T-skjorten.

– Når du kommer til det punktet der det ikke går lenger. Vil du da klare å skjønne at du er der og makte å stoppe? Eller vil du fornekte?

– Det skumle med å tenke sånn er at jeg kanskje er forbi det punktet for lenge siden og at jeg er i full selvfornektelse nå.

På den annen side. Dersom alt er tapt, er det ikke mer å miste.

– Jeg vil lyve ganske grundig hvis jeg påstår at det ikke av og til virker ganske fristende å sitte på en fortauskafé i Spania, å drikke hver dag, ikke bli mast på, ikke føle at jeg svikter noen eller tenke på at det er et sted jeg skulle vært.

Slik Pabbi avsluttet livet før Mímir måtte fly ned for å få ham kremert.

– Tanken om bare å gi slipp på alt er der, sier Mímir.