Mer driv, Lindell! Anmeldelse: «Dukken i tauet»

God og ganske spennende historie, men for mange seige detaljer.

Krimdronning Unni Lindells nye krimbok «Dukken i tauet» kommer ut denne uken. Foto: Nora Savosnick / VG

• 

• Sindre Hovdenakk

onsdag 4. september kl. 13:51

Unni Lindells to forrige krimbøker, «Nabovarsel» og «Fremmedlegeme» fikk begge en sterk femmer av denne anmelder.

Årets bok, «Dukken i tauet», holder ikke helt samme nivå.

Det skulle ellers være nok av kjente elementer å glede seg over for Lindells mange fans:

Vi møter igjen politikvinnen Snø Winther og hennes kollega og tidvise sjef Marian Dahle, samt eksen som går under kallenavnet Hay. Og som ellers hos Lindell er det også denne gangen barn og kvinner utsatt for vold, overgrep og det som verre er, som er et ledemotiv.

Det er juli 2024, og Snø blir bedt om å bistå i etterforskningen av en forsvunnetsak. Seks år gamle Lucy Hammer er sporløst borte.

Ofte løser slike saker seg selv, men denne gangen blir politiet ekstra alarmert.

BOKANMELDELSE

«Dukken i tauet»

• Forfatter: Unni Lindell
• Forlag: Bonnier
• Sjanger: Krim
• Sider: 384
• Pris: 449 kr.

For ganske nøyaktig 30 år siden forsvant Lucys mormor og en av hennes tanter, som den gang var en småjente, på uforklarlig vis. Sakene deres er fremdeles uløste, og man behøver ikke akkurat å hete Sherlock Holmes, eller Snø Winther, for å mistenke en sammenheng.

Særlig oppsiktsvekkende er det at det i 1994 og 2024 hang en helt lik dukke på stedene der man antar at de ble bortført.

Så, det er med andre ord på tide å grave i fortiden.

Unni Lindell er en av Norges mest populære krimforfattere – her fra da hun vant Rivertonprisen for andre gang i 2019. Foto: Gisle Oddstad / VG

Men her er det at historien for alvor truer med å stoppe opp flere ganger. For nå begir Snø seg bokstavelig talt til å traske i gamle spor, bortgjemte bevislagre og gjengrodde stier der man kanskje hadde observert noe den gang da.

Når hun får teften av den hun mistenker for å være gjerningsmannen bak datidens forbrytelser, konsulterer hun en usedvanlig hjelpsom slektsgransker. I tillegg tar Snø i bruk gentester og kunstig intelligens.

Det blir mange, litt retningsløse sidespor å følge. Og det går ut over tempoet i handlingen.

Parallelt med dette følger vi dagens kidnapper og lille Lucy (nei da, hun er ikke drept).

Gjerningspersonen tilbringer det meste av tiden i en virtuell spillvirkelighet, og vil gjerne innpasse Lucy der. Men det er selvsagt ikke gjort i en håndvending, når virkeligheten hele tiden presser seg på. Det er da heller ikke verdens enkleste oppgave å gjemme bort en redd seksåring som bare vil hjem til mamma.

Sakte nærmer vi oss et klarere bilde av sammenhengen mellom alle de involverte vi presenteres for. Og det er slett ikke en dårlig uttenkt intrige som til sist kommer til syne, der hendelsene i 1994 og 2024 bindes sammen.

På dette nivået er «Dukken i tauet» vellykket disponert.

Alle kort blir sakte, men sikkert lagt på bordet, slik at kabalen går opp til slutt. Og selvsagt skal de skyldige få sin straff.

Men det tar lang tid før fortellingen får skikkelig retning og fart. Dessuten er det er som om Unni Lindell på et tidspunkt får behov for å overforklare sin egen historie, og kaller den «en grotesk spiral av grusomheter».

Det burde være unødvendig. Akkurat slikt skal man stole på at leseren selv har skjønt.

Til å være politikvinne er Snø Winther usedvanlig lettskremt. Det er nesten ikke måte på hvor lett hun blir satt ut, både av mennesker og minner. Snø er utstyrt med en form for overfølsom intuisjon, men det hindrer ikke at hun blir like overrasket hver gang noe dramatisk inntreffer. Dessuten sliter hun med traumer om sin avdøde bror. Det kan bli litt mye.

«Dukken i tauet» er ganske spennende. Men den kunne med fordel ha inneholdt mindre dveling, og mer driv.