Litterært mesterstykke! Bokanmeldelse: Johan Harstad: «Under brosteinen, stranden!»

VGs anmelder mener «Under brosteinen, stranden!» er stor litteratur. Foto: Mattis Sandblad / VG

Johan Harstads nye roman er en seier for den utemmede fortellergleden!

• 

• Sindre Hovdenakk

onsdag 21. august kl. 09:13

Dels virkelighetslitteratur, dels innføring i kjernefysikk, dels spionhistorie, dels et oppgjør med psykiatrien, dels ljug og bedrag.

Men først og fremst en engasjerende historie om vennskap, forelskelse og kjærlighet. «Under brosteinen, stranden!» rommer dette og mye mer.

I starten møter vi en av bokens fire hovedpersoner, Ingmar, på en konferanse som Det internasjonale atomenergibyrået avholder i Warszawa.

Han er engasjert i byggingen av et enormt lageranlegg for radioaktivt avfall i Finland(!), et anlegg som skal vise seg å spille en helt spesiell rolle mot slutten av denne nesten 1000 sider lange romanen.

«Under brosteinen, stranden!»

Forfatter: Johan Harstad

Forlag: Gyldendal

Sjanger: Roman

Sider: 974

Pris: 399

Oppholdet i Warszawa blir avbrutt når Ingmar får en høyst uventet telefon fra sin gamle bestevenn Jonatan, som han ikke har hørt fra på år og dag.

Kameraten har en presserende beskjed. De må møtes i Stavanger for å rette opp en handling fra gamle dager.

Dermed er det duket for et tett, levende og tidvis veldig morsomt tilbakeblikk på åtti- og særlig nittitallet.

Der de to vennene, sammen med Peter og etter hvert Ebba, utgjorde en kvartett så tette og så samspilte som bare tenåringer kan være. Dynamikken i gruppen utgjør selve grunnpilarene i mye av handlingen.

Slik blir boken også et tidsbilde av Stavanger, nærmere bestemt Forusområdet, lagt til vår nærmeste fortid.

Johan Harstad eksellerer i sine beskrivelser av velmente – men høyst uperfekte foreldre, av ungdommens ulmende begjær og grenseløse kjedsomhet.

Detaljrikdommen i denne delen av historien er en nytelse i all sin fargerike gjenkjennelighet og menneskelige varme. Og hadde i seg selv holdt lenge til å romme en roman.

Opprørstrangen som nittitallsungdommen bærer på speiler seg for øvrig i bokens tilsynelatende kryptiske tittel «Under brosteinen, stranden!»

Det er en direkte oversettelse av et av slagordene fra studentopprøret i Paris i 1968, og kan leses som en hyllest til alt som skjuler seg under overflaten.

Harstads roman er et panorama av assosiasjoner, digresjoner og sidehistorier.

Blant mye annet møter vi den mystiske agenten Alfred Blom fra Skillebekk, en gruppe meteorologer på skjebnetung reise til øyene Gough Island og Tristan da Cunha og en polsk elmontør som aldri blir seg selv igjen etter å ha tatt seg inn i det mystiske Kubikel-huset i Stavanger!

Det viser seg etter hvert at en gjenstand som de fire ungdommene kommer over, er det som binder alle handlingstrådene sammen.

Men akkurat dét er sannelig ikke alltid så lett å få øye på i denne virvelvinden av en bok, der forfatteren altså har lagt lag på lag utenpå selve grunnhandlingen. Deriblant et dystopisk bilde av totalitarismen og det truende sivilisasjonssammenbruddet i etterkrigs-Europa, en isnende presis drøftelse av selvmord og dets konsekvenser og et skummelt sprang inn i den digitale spillvirkeligheten.

På toppen av det hele kommer et slags fordreid øko-terroristisk manifest. Det siste fremstår nærmest som et pust av normalitet i denne nesten kakofoniske teksten!

Ingen tvil, Johan Harstad skriver stor litteratur, også i fysisk forstand.

Lengden i seg selv kan kanskje skremme vekk mange potensielle lesere, og særlig noen omfangsrike og dialogbaserte oppgjør med psykiatrien og terapi-språket kunne med fordel vært strammet inn. Harstad finner heller ikke alltid den rette balansen mellom det hverdagslige og det overskridende i historien.

Likevel blir «Under brosteinen, stranden!» stående som en imponerende, mangefasettert roman. En hyllest til verdens voldsomme virkelighet og vidunderlige valgmuligheter.

Den er verdt så å si hvert eneste leseminutt.