Konsertanmeldelse: Raye, Øyafestivalen: Alle elsker Raye

Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Britisk soulpop-sensasjon bringer sårt tiltrengt stjernefaktor til Tøyenparken.

• Marius Asp

Finnes det noen naturlig arvtager etter Amy Winehouse? Listen over potensielle kandidater er og blir nødvendigvis svært kort. En artist som til stadighet sammenlignes med den prematurt avdøde London-sangeren, er imidlertid Rachel «Raye» Keen – like mye på grunn av hennes udiskutable vokalkarisma som musikalske og lyriske fellestrekk. 

Den britiske 26-åringen har i en årrekke servert låter til artister som David Guetta, Ellie Goulding, Rihanna og Beyoncé, men i 2022 ga singelen «Escapism» henne et brakgjennombrudd som soloartist i hjemlandet – og på TikTok, naturligvis. 

I Norge er hun fortsatt et relativt ubeskrevet blad, men om det er noe som helst hold i de ekstatiske rapportene fra forsommerens konsert på Bergenfest, vil tilstedeværelsen på Øyas største scene kjapt kunne gjøre noe med det.

Amfiscenen har fått et renskåret og stramt oppsett for anledningen, med Raye selv som et glamorøst og sortkledd midtpunkt blant medhjelpere kledd i hvitt. Låtmaterialet er i all hovedsak hentet fra fjorårets debutplate «My 21st Century Blues», og «The Thrill Is Gone» – langt fra hennes sterkeste sang, men rent overfladisk der parallellene til nevnte Winehouse kanskje er tydeligst – sparker showet i gang. Tross et noe stivbeint utgangspunkt, injiserer Raye begivenhetene med nok energi til at et raust antall oppmøtte lar reservasjonene fare. 

«Mary Jane», som synges knelende, bruker tiden den trenger på å slå ut sitt fulle vingespenn. Den bekmørke overgrepsberetningen «Ice Cream Man» blir i denne sammenhengen til en håpefull hymne om overlevelse, som nesten – men bare nesten – rettferdiggjør den påfølgende versjonen av James Browns «It’s a Man’s, Man’s, Man’s World». 

Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Den oppleves en smule lettvint og unødvendig, i det minste når original ferskvare som «Genesis» ikke har fått plass på settlisten. «Secrets» får derimot fart på sakene, og derfra og ut, med «Black Mascara», «Prada» og det avsluttende høydepunktet «Escapism», peker alle piler oppover

Det er noe jo flinkt over det hele. Men tilløpene til kabaret og jazzkoketteri oppleves langt mindre enerverende enn de kunne og burde gjort, og gitararbeid som klart overskrider grensen til det smakløse har også en slags plass i dette universet. Det skyldes ene og alene hovedpersonen, som blander humor og alvor på en dypt menneskelig måte – og som synger godt nok til å egenhendig drysse stjernefaktor over Tøyenparken. 

Eller for å parafrasere en noe mindre glamorøs og elegant gjeng: Her ble det liv, Raye.

Relaterte emner

• Konsertanmeldelse
• Øyafestivalen