Konsertanmeldelse Øyafestivalen 2024, Cezinando: Berlinando

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Cezinando er ikke bra nok. Han er perfekt.

• 

• Tor Martin Bøe

onsdag 7. august kl. 23:54

Konsert: Øyafestivalen
Cezinando
Teltet
Publikum ca. 7000

Hva er det med artister som begynner på K og allsang?

Både Kaizers og Karpe og Kristoffer Cezinando Karlsen har et publikum som er så dedikert og investert i hver betoning og stavelse at det er en fornøyelse å bare lytte til dem alene.

Noe som er spesielt fascinerende med sistnevnte. De siste albumene til Cezinando har vært en stadig utforskning av popmusikkens grenser, mer og mer rituelt og rytmebasert, med helninger mot det vrange og vanskelige.

Til tider så radikalt annerledes fra «Skam»-låtene han først ble kjent med at man ikke skulle forvente at noen som helst hang med videre.

Men det gjør de. Alle sammen.

Beviset var et Øya-telt fyllt til randen nesten i en time i forkant, muligens for å beskytte seg mot onsdagsregnet. En nedbær som ikke var sjokkerende for de som var på Bruce Springsteen i Bergen for noen uker siden. Som var nok til at Jarvis Cocker åpnet Pulps nesten samtidig sett med å beklage for regnet.

Og nok til at regndråpene ga gjenklang i Sirkus-taket.

De hørte man ikke mye av etter at Cezinando løp på scenen. Kledd nesten identisk som Casiokids-vokalist Fredrik Vogsborg som gikk av samme scene én time tidligere med hvit t-skjorte og blådongeri. Cezinando utvidet med en rød armhanske på høyre arm og hvit singlet. Og gikk rett i ravepartymodus.

Nei, Øyafestivalen er ikke blitt det nye Berghain. Langt derfra.

Men fra «Autostrada (Zen)» (den med «jeg er i min «solbriller hos fastlegen»-era») til han tar det ned midtveis med «Håper du har plass» er teltet like mye Berlin som Tøyen.

Der hvert ord følges av publikum, mens hovedpersonen betoner, dramatiserer, danser.

Og i motsetning til Øya-konserten i 2018: Det er lekent, uhøytidelig og samtidig uhyggelig nært.

Uten å bli ufrivillig komisk. Men man kan nesten strekke seg til å kalle det poetisk.

Rundt «Pulverisert» kobler 29-åringen på et mikrofonkamera. Et grep som gjør at publikum kommer enda nærmere mimikk og blikk. Like deler «The Blair Witch Project» og Bono anno 1991. Det høres kanskje både banalt og nærmest fjasete ut, men er forunderlig effektivt.

Fra scenen formidles ikke så mye annet enn noen obligatoriske «Oslo!»-rop, hjertelige takk-er og en veldig fortjent bandintroduksjon.

Det trengs heller ikke - selv om enkelte låtoverganger, om man skal være vanskelig, kunne vært strammet til. Når man først har lagt seg på en sånn hard techno-linje som dette.

I avsluttende «Kristoffer Robin», den som nylig er tolket av Randi Oline, synger han om at han har mistet magneten til kompasset.

Hvis dette er resultatet, får vi håpe han aldri finner det igjen.