3 months ago
30
Å hosianna. Gabrielle kjører opp Tøyenparken til bergensk dansefest.
Konsert: Øyafestivalen
Gabrielle
Publikum ca. 10.000
Det virker som noen i Bergen har et eller annet på Øyafestivalen.
De siste årene har det virket som om bergensktilknyttede artister må ha den avsluttende konserten på Amfiscenen. Aurora tok var der i 2022, Sigrid sto på samme sted i fjor. I år er det altså Gabrielle Leithaug.
Hun er for øvrig så bergensk at hun forlengst har flyttet til en av de største forstedene til Bergen; et sted som kalles Oslo.
På sitt nyeste album, med den Aftenposten-lange tittelen «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» har hun lagt om til bossanova.
En sjanger med tung bergensk historikk; Både Sondre Lerche og Kings of Convenience har med ulik miksepultbrytere leflet med sjangeren. Mens det selvsagt var Jan Eggum som tok det med seg til byen.
Han var også med på Gabrielles første versjon av Øya-avslutningen, da han dukket opp i en litt merkelig timet «Ryktet forteller» mot slutten av årets Bergenfest.
Den kommer ikke her.
Foto: Terje Bendiksby / NTBI stedet har hun med Lars Vaular på «Så easy». En nydelig sak med samme sosialkeitete nonchalanse over seg som nettopp Kings of Convenience sin «I’d Rather Dance with You».
Og sys sammen med de andre låtene fra Gabrielles to siste album til en umerkelig og god blanding av hjerte og smerte.
Selv om denne «faller inn i rommet som en dans» blåses merkelig tidlig, allerede etter ti minutter.
Det vil si: Merkelig tidlig for alle andre artister.
En av landets sterkeste vokalister trenger ikke gjesteopptredener for å løfte en stadig mer begeistret folkemengde gjennom en noe hustrig lørdagskveld. Det er egentlig imponerende hvordan hun gjennom disse nitti minuttene kun har en liten monitorbom på «Ellemelle (Gabbas bar)».
Ja, hun har selvsagt den sedvanlige, sjarmerende karaokevarianten av «Ring meg». Et kløktig grep for åpenbar publikumsfavoritt, men likevel en låt som ikke passer helt inn blant blant resten.
Slik som «Hver Gang Vi Møtes»-samarbeidet med Matoma, «Barn som deg» her uten Matoma, heller ikke gjør det.
Foto: Terje Bendiksby / NTBSå har det da heller aldri virket som om Gabrielle har prøvd å passe inn blant alle andre. Hun gjør på alle måter sin egen greie.
Grafikken på scenen er, som i Bergen, en absurd glansbilde-kitchy animasjon med syngende katter, engler og karusellhester. Blant annet. Det deles ut blomster fra scenen. Og får «Operahuset» spør hun om «Er det noen her som har vært forelsket i sitt liv? Er det noen her som har vært dumpet i sitt liv?»
Selvsagt er dét det.
Showet er ikke redd for å bruke store bokstaver, både i tekstene (som til tider er nesten parodisk banale - tre av de siste låtene bruker været som metafor) og på scenen, med taktbetonende pyro og voldsomme gitarsoloer som ville fått Tons of Rock til å rødme.
Det gjør ingenting når Tøyenparken slipper sin indre bergenser fri. Og hopper så hardt på plenen til avsluttende «Fem fine frøkner» at jeg er glad jeg ikke jobber i Parkvesenet i Oslo.
English (US)