Konsertanmeldelse: Astrid S, Øyafestivalen 2024: En trygg havn

3 months ago 33

Astrid S kler opp bilradiopopen sin i allværsjakke for Øya – med hell.

Marius Asp

fredag 9. august kl. 21:49

KONSERT

Astrid S

Øyafestivalen

Hverdagspop. Det kan sikkert høres både selvmotsigende og nedlatende ut, men som en beskrivelse av Astrid Smeplass’ kunstneriske univers, er det ikke fullstendig på viddene – og heller ikke utelukkende negativt ment.

Det er riktignok noe frustrerende over den 27 år gamle veteranens vedvarende manglende vilje til å ta musikalske sjanser – en reservasjon som rammer store deler av hennes innspilte diskografi, inkludert årets småskuffende andrealbume «Joyride».

Men på en festival som Øya, der det vrange og «eksentriske» på mange måter har vært et ideal siden starten for 25 år siden, er det noe forfriskende ved en artist som rendyrker ukompliserte og bunnsolide pophits, og som ikke gidder å gi seg ut for å gjøre noe annet. I så måte tilbyr Astrid S en trygg havn for årets Øya-streitinger.

Årets første udiskutable høstdag i hovedstaden er et faktum når Smeplass og bandet hennes inntar i Tøyenparken, men regnet har for lengst måttet vike for sol og blå himmel idet tonene av «First to Go» runger utover sirkusteltet. Scenen er dekorert som en bensinstasjon, i tråd med biltemaet som gjennomsyrer «Joyride».

Både åpningslåten og «Come First» ruller bedagelig avgårde, og en energisk og velopplagt hovedperson synger godt. «Hot Fever Dream» treffer ikke like hardt som påfølgende «Pretty», for anledningen uten Dagny. Flotte «Two Hands» løftes av oppfordring til subtil linedance som faktisk tas til følge.

Det blir likevel noe i overkant enkelt og formelaktig over litt for mange av disse låtene, deriblant NOTD-samarbeidet «I Don’t Know Why», kassegitardrevne «Oh Emma» og florlette «It’s OK if You Forget Me».

Publikums oppmerksomhet er tynnslitt, også relativt langt framme i teltet, og de fremmøtte under gårsdagens eksperimentelle fløytejazz-seanse med Andre 3000 var overraskende nok langt mer fokuserte enn Astrid-fansen.

Direkte rørende for alle parter blir det imidlertid når Smeplass fremfører Keanes «Somewhere Only We Know» offentlig for første gang siden Idol-auditionen i 2013. Fullt like engasjerende er ikke hennes egen «Emotion».

«Hurts So Good» er dog naturlig nok en skuddsikker avslutning på en snau time som flyter fint avgårde – uten å etterlate det helt monumentale inntrykket.