I Israel vet de at det bare vil være et spørsmål om tid før det kommer nye angrep dersom Hamas blir sittende. At det kommer et nytt 7.oktober. Og et nytt. Og et nytt. Det har Hamas-representanter lovet.
Ingen land kan leve med en slik trussel tett på sin egen befolkning. Særlig ikke etter å ha erfart hva en organisasjon som Hamas faktisk er i stand til. Slik Israel opplevde 7.oktober i fjor høst, da militante islamister fra Hamas og andre terrororganisasjoner gikk til angrep.
Brutalt, men sant
Nobelprisvinner i litteratur, Herta Müller, skrev nylig et åpent brev om Hamas og Gaza. Her kom hun med en presis oppsummering av situasjonen:
«Israel trenger sine våpen til å beskytte sine innbyggere. Hamas trenger sine innbyggere til å beskytte sine våpen.»
Det høres brutalt ut, men det er sant: Hamas ser seg tjent med hver eneste døde sivile palestiner i Gaza. Ung som gammel, kvinne som mann. Ingen sivile får beskyttelse i de mange tunnelene Hamas har bygget.
Hamas sin viktigste slagmark er ikke i Gaza. Den er langt derfra. Hamas sin viktigste krig foregår på sosiale medier, på universiteter i USA, i gatene rundt om i europeiske storbyer. Blant oss.
Hamas har så langt lyktes i kampen om vestens sympati. Godt hjulpet av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som leder tidenes mest ytterliggående regjering. Både Netanyahus egen fremferd, politikken til hans mest ekstreme statsråder, og Israels massive krigføring, har bidratt til at store deler av verden har vendt seg mot Israel.
Krigen synes endeløs
Så langt er konflikten fastlåst. Det foreligger et israelsk forslag, presentert av USAs president Joe Biden. Israel og Hamas er tilsynelatende enige om den første fasen i avtalen. Men ikke om hva som kommer deretter. For hva skal til for at krigen kan være over?
Selv Israels militære ledere mener det ikke er mulig å knuse Hamas, slik Netanyahu påstår. De er kritiske til at statsministeren ikke har noen plan for hva som skal skje den dagen krigen er over.
Forsvarsministeren nekter å akseptere en mulig ny okkupasjon av Gaza, slik mange mistenker at deler av Netanyahus regjering legger opp til. Krigskabinettet er oppløst. Hamas tar over igjen områder i Gaza som Israel har hatt kontroll over. Krigen synes endeløs akkurat nå.
Samtidig øker spenningen i nord, ved Israels grense mot Libanon. Mange i Israel frykter en storkrig mot Hizbollah, som kontrollerer de libanesiske områdene ved grensen. Hizbollah er Irans forlengede arm - og Iran har som uttalt mål å utslette Israel.
En krig mellom Israel og Hizbollah vil bli langt mer omfattende enn krigen i Gaza. Den israelske hæren er allerede hardt presset etter nær ni måneders krig i Gaza. Mange spør seg om Israel i det hele tatt har kraft til å møte Hizbollah, som er mye sterkere og bedre utstyrt enn Hamas. Flere argumenterer med at dette er enda et argument for å avslutte krigen i Gaza.
Salman Rushdie
Spørsmålet er om Hamas må være en del av en mulig løsning, gjennom forhandlinger. Slik den palestinske motstandsbevegelsen PLO i sin tid inngikk forhandlinger med Israel, som endte med Oslo-avtalen for mer enn 30 år siden.
Men det er vanskelig å se for seg. Det er en stor forskjell på PLO, ledet av Yasser Arafat, og dagens Hamas. PLO er en politisk frigjøringsbevegelse, med et mål om frihet og demokrati for palestinerne.
Hamas er en militant islamistisk bevegelse, som vil ha en islamistisk stat basert på sharia. Uten demokrati, uten ytringsfrihet, uten likestilling, uten plass til skeive eller annerledes troende. Forfatteren Salman Rushdie, som i alle år har vært tilhenger av en palestinsk stat, advarte nylig om at en slik stat, styrt av Hamas, ville blitt som Afghanistan under Taliban.
Stille krav til begge parter
De som risikerer mest ved et slikt utfall, er palestinerne. Sivile palestinere i Gaza er ofre både for Israels brutale krigføring, og for Hamas sin undertrykking - og manglende vilje til å beskytte dem. Det er ikke mulig for palestinerne i Gaza å gjøre opprør mot Hamas. De som gjør det, møter en brutal skjebne.
Men alle de, også her i Norge, som demonstrerer mot krigen, og for palestinerne - de har muligheten til å protestere mot Hamas. De kan kritisere bruken av sivile som menneskelige skjold, og uttrykke solidaritet med krigens ofre. De kan ta palestinernes side mot Hamas - og palestinernes side mot Israel. Be om fred, og om at gislene blir løslatt. Stille krav til begge parter.
Men det skjer ikke. Israel, med statsminister Benjamin Netanyahu i spissen, fortjener all kritikken som kommer. Og mer til. Men at ikke flere også stiller Hamas til ansvar for deres behandling av palestinerne i Gaza, er for meg uforståelig.
Vil være en katastrofe
Arabiske ledere håper i det stille at Israel vil knuse Hamas. De vet at for Hamas vil det være en seier bare å klare seg gjennom krigen, og komme ut av tunnelene med seiersflagg i hendene. Lederne i andre arabiske land vet også at en slik seier vil styrke de militante islamistene i deres egne land.
Men det kan de ikke si høyt. De har sine egne befolkninger, som har stor sympati med palestinerne. Og tilsvarende hat mot Israel. Men mye tyder på at Saudi-Arabia og andre fortsatt ønsker en normalisering i forholdet til Israel når denne krigen en dag tar slutt. Det sier sitt.
Også for palestinerne i Gaza vil det være en katastrofe dersom Hamas fortsetter å styre. Ingen vil bidra til å bygge opp igjen denne sønderbombede landstripen dersom de vet at det bare er et spørsmål om tid før Hamas igjen angriper Israel. Og Israel igjen svarer på brutalt vis.
Hvis Hamas blir sittende med makten, er ingen trygge. Hverken i Israel eller i Gaza.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.