Jeg har født seks barn, jeg vet!

3 months ago 65


Kari Løvendahl Mogstad

Lege, forfatter, foredragsholder

Jeg ble behørig satt på plass av lederne i Barselopprøret i VG for noen dager siden, der de ga et svar til min kronikk om fødende og synkende tillit til fagfolk.

Det ble gjort i rimelig sterke ordelag, så det kan nesten ikke stå ubesvart.

I mitt innlegg, forsøkte jeg å beskrive en fødsel, og svangerskapet for den del, er fylt med situasjoner der ting kan endre seg veldig raskt, og der det kan være gunstig å slippe noe av kontrollbehovet, og stole på de fagfolkene som er der.

Jeg prøvde også forklare at det under en fødsel ikke alltid er mulig å sikre seg et informert samtykke om enhver undersøkelse man vurderer er nødvendig.

Og at håpet og ønsket for alle parter, er at det eksisterer en tillit der fra den fødende.

Om at hun stoler på at jordmor og lege gjør det som er best for kvinnen, og barnet som skal fødes.

Foto: Shutterstock

Det samme skriver mine legekolleger i et annet innlegg, hvor de på en god måte beskriver hvordan situasjoner kan endres brått og dramatisk på en fødeavdeling, og at det da må ligge en grunnleggende tillit i bunn, om at fødselshjelperne tar de nødvendige vurderingene og avgjørelsene.

Både de og jeg skriver også at det selvsagt vil være ganger da det foretas det som kan kalles «unødvendige» undersøkelser av kvinnen, men dette er også uunngåelig, fordi man må være i forkant, og gjøre en del slike undersøkelser for nettopp å forebygge uheldige og farlige situasjoner.

Man kan ikke se utenpå magen hvordan fosteret ligger i fødselskanalen, hvor mange centimeter åpning det er, eller hvordan fosterhjertet reagerer på en ri.

Da vil det nødvendigvis være situasjoner der undersøkelser kan føles som både unødvendig og overflødig.

Det vet jeg godt, som selv har født seks barn, og vet at det kan kjennes veldig ubehagelig å ligge ned på en benk når man helst har lyst til å være oppe og i bevegelse.

Men det å så sterkt og krast gå ut på den måten som lederne i Barselpopprøret gjør, stiller jeg meg uforstående til, og jeg blir også litt trist, fordi jeg er redd det ikke gagner den fine saken de er satt til å kjempe for.

Foto: Shutterstock

Jo, jeg kjenner til Pasient- og brukerrettighetsloven fra 2001. Som lege gjennom så mange år, har hele tiden mitt første og fremste anliggende vært pasientens beste, og deres rettigheter ivaretas, både juridisk, men også menneskelig.

Og under alle svangerskapskontrollene jeg har utført, er pasienten både mor og barn, for dette dreier seg ikke bare om kvinnens rettigheter.

Men det siste innlegget til Barselopprøret, og også i noen av debattene jeg har hørt dem, kan man nesten tro at det er en opplesning fra jurist i en rettsak, mer enn et kamprop som angår gravide og fødende kvinner.

Her vil jeg også tilføye at vi ser begrepet «obstetrisk vold» brukt blant enkelte som er i sosiale medier, og kjemper for de fødende, når de beskriver blant annet undersøkelser som fødende «må» gjennom.

Det er bekymringsfullt når de som kjemper for en så viktig sak, bruker slike ord, og når det blir loven og jussen som dominerer deres argumentasjon.

Cecilia Ingulstad, Nestleder i Barselopprøret (.tv) og Aïda Leistad Thomassen, leder. Foto: Privat

Jeg blir i motinnlegget beskyldt både for å fremme «paternalismen», og å utnytte agurktiden for å fremme mine meninger om gravide og fødende.

At jeg skal være en talsmann for paternalisme, ved å oppfordre fødende til å lytte mer innover, og stole mer på egne fødekrefter, og på dedikerte fagfolk, faller på sin egen urimelighet.

Det er trist om det blir oppfattet som et gufs fra fortiden, og det er nettopp det jeg er redd for: at kvinner i dag stoler mer på en app, enn på seg selv.

Jeg har kjempet for dette feltet i mange år, både som lege, mor og kvinne, og jeg er den første til å støtte at vi fagfolk skal ha pasienten i sentrum, og å alltid jobbe for å bli bedre til å informere om våre valg og opparbeide gjensidig tillit.

Også under en fødsel skal vi bestrebe å gi god informasjon om det vi gjør, og de undersøkelsene som vi gjør, det bør være selvsagt.

Men noen ganger er det ikke tid og rom for dette, dessverre. Vi som er som fagfolk også avhengige av at kvinnen stoler på at valgene som tas, er til hennes og hennes barn sitt beste.

Vi ønsker det samme alle sammen, det er iallfall jeg trygg på.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article