India tapt og funnet

Mange av oss har mer enn én gang i livet stått med hodet ned i glemmekassa og lett etter en vott eller lue på skolen til en av ungene.

Litt sånn var det å være tilbake i India for første gang på ni år. Ikke at det var en vott eller lue jeg trengte i temperaturer på 46 til over 49 grader.

Det jeg lette etter var det stoffet India var laget av. Det India jeg en gang kjente. I det minste et lite stykke inn i den sammensatte veven av kultur, religion, kaste og politikk.

Folk og røvere på landsbygda

India tilhører for meg den journalistiske ungdommen. På 90-tallet reiste og frilanset jeg meg tvers gjennom bygd og by.

Lenge før noe mobilnettverk var bygget ut jaktet vi på telefonkiosker med ISDN-linjer, satellitt-linjer. Sittende på stabler av ananas på et marked eller ved en te-sjappe i et veikryss ringte vi inn nyhetsrapporter til NRK.

Det var en tid med en frihet som du ikke får igjen senere i livet; hvor du ikke trenger å tjene mer enn hva oppholdet koster, og da kan reise lenge, like lenge som et indisk valg varer.

Fotograf Stig Jaarvik og jeg sporet opp og fant Phoolan Devi, lavkastekvinnen og bandittdronningen. Samme år, i 1996, ble hun valgt inn i parlamentet for et parti på venstresiden.

Fem år senere ble Phoolan Devi skutt og drept utenfor sitt hjem i Delhi. Da kunne vi bruke på nytt et av de få intervjuene hun noen gang ga til utenlandske journalister.

Jeg forteller om dette fordi blodflekkene på fortauet utenfor Phoolan Devis hus i New Delhi er et av mange vitnesbyrd om motsetningene mellom høy og lav kaste, hinduer og muslimer.

Hatytringer, splittelse og vold er ikke noe som kom til indisk politikk da Narendra Modi ble statsminister og hindunasjonalistene vant et rent flertall, og festet grep om makten for 10 år siden.

Én inder i sekundet

Da jeg landet i New Delhi sent i mai, føltes det likevel som om noe var annerledes. Ikke bare litt annerledes, men helt endret. Det var noen dager før siste valgdag i det største valget verden noensinne har sett.

Det handlet ikke så mye om de fysiske størrelsene.

India er i dag verdens mest folkerike land. Går du inn på befolkningsklokken på Worldometer, vil du se at folketallet øker med én ny indisk innbygger i sekundet.

I Kina går derimot folketallet ned med omtrent én innbygger i minuttet.

Begge ligger på rett over 1.4 milliarder. Rundt regnet er det 16 millioner flere indere enn kinesere i verden.

India har en ung befolkning. Økonomien er raskt voksende i en tid hvor andre økonomier står i fare for å krympe.

Landet tiltrekker seg fabrikker og investeringer fra iPhone, Samsung og andre. De har inngått en handelsavtale med Norge, mens andre land har trukket kølapp for å få sine tilsvarende avtaler.

India blir spilt sterke av USA, Europa, Japan og Sør-Korea som en motvekt til Kina, både økonomisk, politisk og militært.

I fjor landet India som første nasjon et kjøretøy på månens sørpol.

Imponerende, men det er ikke uventet at India er på sted som kan minne om hvor Kina var for omtrent 20 år siden. At de gjør enkelte store fremskritt.

Modis PR-maskin

Et India med ambisjoner er ikke nytt. Det jeg ikke kjente igjen var noe langt mer ubehagelig.

Sist jeg var i landet var i 2015. Modi hadde styrt i ett år. Allerede da fortalte indiske journalister at Modi hadde satt opp en glassvegg mellom seg og pressekorpset.

Modi møtte ikke journalister i åpent lende. Svarte ikke på spørsmål. I stedet talte han til folket i en ukentlig radiotale. Han tvitret sine budskap. Valgte plattformer hvor han ikke ble motsagt.

I 2024 var Modi og BJPs PR-maskin utviklet til noe så velsmurt og superprofesjonelt at den virket uslåelig.

I nabolag på tvers av landet satt unge indere og repostet budskap utviklet sentralt på partikontoret til BJP. De ble delt på Facebook og i Whatsapp-grupper, men budskapene ble tilpasset lokale språk og lokalpolitikken der de var.

Indias største mediehus var kjøpt opp av Indias rikeste næringstopper, som pleiet nære bånd til Modi. Fra å være balanserte og maktkritiske hadde mediene beveget til å være for, eller enda mer for Modi.

Våget ikke kritisere

Deler av statsapparatet virket også rigget til fordel for Modi. I mars, kort tid før valget, ble grunnleggeren av Aam Admi Party, Den vanlige manns parti, arrestert. Arvind Kejriwal er Delhis førsteminister og BJPs sterkeste motstander i hovedstaden. Det største opposisjonspartiet, Kongresspartiet, fikk sine bankkonti frosset.

I et møte med unge velgere ba en ung mann om at vi ikke brukte hele navnet hans. Grunnen var han hadde tenke å ytre seg kritisk om regjeringen; om sosiale forskjeller og hvordan Modi pisket opp spenningen mellom muslimer og hinduer.

Den unge mannen fortalte at han nettopp hadde sikret seg jobb som lærer i den offentlige skolen. Han var redd for at han aldri fikk begynne i den nye jobben hvis han sa hva han mente under fullt navn.

På den siste valgdagen trykket avisene artikler om at Modi hadde gjennomført en maraton av en valgkamp. Opposisjonen fikk liten plass. Valgdagsmålingene pekte alle i retning av en ny klar seier til Modi og BJP.

Flerpartistaten India, verdens største demokrati, begynte å få noen trekk som kunne ligne litt på en ettpartistat jeg ellers rapporter mye ifra.

Ut av glemmekassa

Så skjedde det noe. Tirsdag den 4. juni, klokken åtte om morgenen, begynte opptellingen av stemmer. I løpet av noen få timer ble det klart at BJP og Modi ikke ville vinne lett eller overlegent. Kanskje ville de ikke engang få flertall alene.

Ekspertpanelene i nyhetskanalenes studioer endret seg brått. Ut fra glemmekassa hentet kommentatorene frem et India jeg kjente igjen.

– Aldri undervurder den indiske velgeren, utbrøt en kommentator.

– BJP er nødt til å gå i seg selv å se hva de har gjort feil.

Ekspertene begynte å rose opposisjonens valgkamp.

Sjefen for meningsmålingsfirmaet Axis India brøt sammen i gråt på direktesendt TV fordi de ikke hadde klart å fange opp strømningene i folket.

Hva var disse strømningene? Svaret er ikke enkelt.

I våre møter med folk i valginnspurten sa flere at de ikke så noe til Indias økonomiske vekst, men derimot at prisene på mat, drivstoff og strøm var gått opp.

Meningsmålinger har den svakheten at de ikke så lett fanger opp hva folk tenker i sitt stille sinn.

Kanskje følte mange en uro. Usikre på hvor sunt det er at ett parti og én leder sikrer seg for mye makt

Kanskje skremte Modi flere enn han vant da han trappet opp sin antimuslimske retorikk. Resultatet ble at BJP ble tvunget inn i en koalisjon med partier som ikke deler BJPs hindunasjonalistiske ideologi.

Til BJP og de andre større partienes fortjeneste hører det med at ingen med tyngde har hevdet at valget var rigget. De har akseptert velgernes dom.

I det store globale valgåret 2024 er ikke dét noe vi kan ta for gitt i alle land. Demokratiet selv var på sett og vis på valg i India. Velgerne og respekten for deres stemme brakte indisk politikk til en slags gammel balanse.

Hør Utenriksredaksjonens podkast: