Hvem er redd for den store, stygge gulvhøyttaleren?

4 months ago 34

Min påstand er at kvinner også er opptatt av god lyd, på samme måte som det er en fordom at menn ikke er interessert i estetikk.

lørdag 1. juni kl. 09:20

<-DAGFINN NORDBØ

forfatter og satiriker

Har du hørt historien om mannen som kom til hi-fi-forretningen og leverte tilbake høyttalerne sine, fordi kona hadde bedt ham velge mellom dem eller henne?

Det kunne nemlig Aftenposten fortelle oss, i et intervju med en erfaren bransjemann, som vel ville blitt kalt Ståle Krapyl i gamle dager.

Landets nasjonalsatiriker Øystein Sunde var den første til å drive gjøn med den (manns) tunge hi-fi-bransjen, og jommen var han tidlig ute.

Han gjorde det på samme tid som begrepet WAF oppsto i et sentralt amerikansk hi-fi-magasin, og WAF står for Wife Acceptance Factor:

Et sarkastisk machouttrykk som innebærer at hi-fi-utstyr antas å oppnå høyere eller lavere aksept hos koner rundt omkring i de tusen hjem, fordi alle menn vet jo at koner bare bryr seg om sofaer, puter, duftlys og visuell estetikk når de skal innrede stuene sine.

Liksom.

Og dette kan jo helt sikkert stemme for enkelte kvinner/koner, men personlig har jeg aldri møtt dem.

Enkel, kvalitativ samlivsforskning viser at ingen av mine koner eller ekser har reagert negativt på mine to sentralt plasserte meterhøye, hvite gulvhøyttalere av merke Discovery med frontrister i svart stål, innkjøpt brukt på tidlig åttitall.

Snarere tvert imot, og absolutt ingenting tyder på at de ble ekser fordi jeg sverger til digre gulvhøyttalere i stua.

Jeg fikk endog skryt av min gamle mor aller første gang hun så dem, men det var fordi hun trodde det var ovner.

Jeg klandrer henne ikke.

Men hva er så denne oppfatningen om at kvinner ikke er opptatt av god lyd? For det er de jo.

Det er bare å sette på Radka Toneffs vakre «Fairytales» eller Jarrett/Garbareks «Belonging» på nesten full guffe, og deretter betrakte at umiddelbar bakover- eller ståsveis på ingen måte er noe bare menn kan pådra seg.

Ideene om at kvinner ikke liker tekniske innretninger i stuemøblementet, skriver seg helt tilbake til 1920-tallet, da radioer hadde synlige ledninger og rør, lakk batterisyre og på ingen måte eide visuell prakt.

Jeg klandrer heller ikke dem, for de hadde absolutt et poeng. Du vil jo ikke at eventuelle småtroll skal krabbe rundt i stua med batterisyre i skolten.

Men dermed begynte bransjen å designe radioer og etter hvert annet lydutstyr med bevisst møbelpreg.

Sjekk norske interiører fra femti- og sekstitallet i forrige århundre, og du vil oppdage familier som sitter samlet rundt de norskproduserte radio/stereokabinettene fra Tandberg eller Radionette.

Flere med plass til platespiller og båndopptager, men da med mulighet for å lukke de uttrekkbare skuffene og skjule antatt brysomt utseende tekniske dingsbomser.

Oppå disse teak-kabinettene kunne man fint plassere hekleduker, bryllupsbilder, nøtteboller og whatnot. Altså høy koneakseptfaktor, ifølge bransjens mannemenn.

Min påstand er likevel at kvinner også er opptatt av god lyd, på samme måte som det er en fordom at menn ikke er interessert i estetikk.

Mitt poeng er at altfor få anerkjenner at god lyd også er estetikk.

De store stygge gulvhøyttalerne er da også det eneste som teller for å oppnå virkelig gromlyd, ikke bare til musikken du elsker, men også til alle de stadig flere filmene og seriene du ser på skjerm.

Folk må gjerne få lov å påstå at de små knøttelitenhøyttalerne de har gjemt bort ved siden av kaktusene i vinduskarmen låter svært, men det er jo helt faktisk det reneste bullshit.

Størrelse er den viktigste faktoren om du ønsker stor lyd. I dag er de unge generasjonene dessverre blitt vant til den ultimate rævalyd, på grunn av det katastrofale mp3-formatet, som nedprioriterte lydkvalitet på det aller mest skamløse.

Selv NRK sender nå klassiske konserter over DAB med tulleoppløsning.

Og når de unge folkene over meg har fest, drønner det altså på ingen måte ikke i bass og trommer i veggene her.

Nei da, de putter mobilen sin i en tom glassbolle, for i hvert fall å få lite grann volum på sakene.

Jeg kan love at det blir temmelig mye for spedt hvis vil høre «Bohemian Rhapsody».

Du har ikke levd hvis du aldri har fått politiet på døren fordi du spilte Leonard Cohens «You want it darker» så høyt at hele nabolaget våknet klokken tre om natten.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article