Hva kjennetegner den dyktige kroppsøvingseleven nå?

Kortversjonen

• Dette debattinnlegget er et svar på VG-kommentator Leif Welhavens kommentar Gymtimens krevende idealtid
• En spørreundersøkelse med 1663 elever og 75 lærere viser hva som vektlegges ved karaktersetting i kroppsøving.
• Elevene tror sosiale ferdigheter og innsats er viktigst, noe lærerne bekrefter.
• Lærerne legger mindre vekt på idrettslig ferdighetsnivå enn elevene tror.

ØYSTEIN RØYNESDAL, førstelektor ved NLA Høgskolen
ERLEND ELLEFSEN VINJE, dosent ved USN og OsloMet - storbyuniversitetet
KARL PETTER FON, lektor Stokke ungdomsskole og universitetslektor ved USN
STEINAR BRATTENBORG, førstelektor OsloMet – storbyuniversitetet
MARKUS VAGLE, førstelektor USN

1663 elever og 75 lærere fra ungdomstrinnet og videregående skole deltok i 2023 i en digital spørreundersøkelse i FUSK-prosjektetForskningsbasert Undervisning og Samarbeid om læring i Kroppsøving .

Vi spurte elever om hvilke ferdigheter, kunnskapsområder og egenskaper de tror vektlegges ved karaktersetting i faget, og lærere hva de faktisk vektlegger.

Funnene vi presenterer i dette innlegget er hentet fra vår forskningsrapport som undersøker oppfatninger av den dyktige kroppsøvingseleven etter den nye læreplanen (LK20). Rapporten publiseres tidlig i august.

Funnene våre antyder at elevene tror sosiale ferdigheter og en rekke aspekter ved innsats er det som i størst grad blir vektlagt av lærere ved karaktersetting i kroppsøvingsfaget.

Lærerne bekrefter at dette stemmer, og støtter dermed langt på vei Welhavens påstander.

Vi spurte lærere og elever om å vurdere åtte ulike sosiale ferdigheter på en skala fra ikke viktig (1) til veldig viktig (5).

Begge gruppene trakk frem de to samme sosiale ferdighetene som de aller viktigste: evnen til å samarbeide og evnen til å inkludere alle uavhengig av forutsetninger.

Dette tyder på at dokumentasjon av ferdigheter ikke er fraværende i vurderingsgrunnlaget, slik Welhaven argumenterer for.

Men at ferdighetsbegrepet i kroppsøving er knyttet til både noe bredere og (primært) noe annet enn idrettslig ferdighetsnivå i eksempelvis ballspill og friidrett.

GYMTIME: Hvem husker ikke ribbeveggen? (Illustrasjonsbilde). Foto: Thomas Brun / NTB

I lærernes støtteskriv for vurdering i kroppsøving finner vi en bred beskrivelse av innsats i faget.

Støtteskrivet trekker fram alt fra det å gjøre sitt beste, samarbeide med andre, løse utfordringer uten å gi opp, utfordre egen fysisk kapasitet, delta konstruktivt i bevegelsesaktiviteter, bidra til at andre kan få fremgang og lære i faget, prøve og feile og vise selvstendighet.

Flesteparten av elever og lærere i vårt utvalg vurderer alle aspektene ved innsatsbegrepet som viktige ved karaktersetting.

Men både elever og lærere peker i samme retning på hva som er aller viktigst i denne kategorien: evne til å samarbeide og til å gjøre så godt man kan.

Selv om kroppsøvingsfaget etter LK20 skal ha en dreining mot et mindre idrettsrettet fag, vektlegger de fleste lærere (ut ifra samme skala der 1= ikke viktig, 5 = veldig viktig) fremdeles elevens ferdighetsnivå i ulike idretts- og bevegelsesaktiviteter.

Vi finner imidlertid indikasjoner på at dette kompetanseområdet oppfattes som mindre viktig av lærerne enn elevene tror det er.

For eksempel finner vi vesentlige forskjeller mellom andelen elever som tror lærere mener ferdighetsnivået deres i eksempelvis ballspill, svømming eller friidrett er viktig ved karaktersetting, og andelen lærere som oppgir at det faktisk er viktig (gir 4 eller 5 på skalaen).

Lærere og elevene er derimot mer samstemt når det gjelder vektlegging av egenskaper knyttet til det å trene, øve eller utvikle egen bevegelseskompetanse.

Elevene tror lærerne vektlegger denne «prosesskompetansen» mer enn det endelige idrettslige ferdighetsnivået de har opparbeidet seg.

Lærerne bekrefter at dette stemmer.

Selv om kroppsøvingsfaget etter LK20 skal ha en dreining mot et mindre idrettsrettet fag, vektlegger de fleste lærere (ut ifra samme skala der 1= ikke viktig, 5 = veldig viktig) fremdeles elevens ferdighetsnivå i ulike idretts- og bevegelsesaktiviteter.

Vi finner imidlertid indikasjoner på at dette kompetanseområdet oppfattes som mindre viktig av lærerne enn elevene tror det er.

For eksempel finner vi vesentlige forskjeller mellom andelen elever som tror lærere mener ferdighetsnivået deres i eksempelvis ballspill, svømming eller friidrett er viktig ved karaktersetting, og andelen lærere som oppgir at det faktisk er viktig (gir 4 eller 5 på skalaen).

Lærere og elevene er derimot mer samstemt når det gjelder vektlegging av egenskaper knyttet til det å trene, øve eller utvikle egen bevegelseskompetanse.

Elevene tror lærerne vektlegger denne «prosesskompetansen» mer enn det endelige idrettslige ferdighetsnivået de har opparbeidet seg. Lærerne bekrefter at dette stemmer.

SQUAT SQUAT: Knebøy går aldri av moten (Illustrasjonsbilde). Foto: Thomas Brun / NTB

Ettersom FUSK-studien ikke hadde et tilfeldig utvalg vil fortolkninger av resultatene kun være
gjeldende for utvalget i undersøkelsen, og er ikke generaliserbart for hele Norge.

Vi kan også anta at resultatene innehar seleksjonsbias, der ivrige kroppsøvingslærere, som muligens i større grad er opptatt av å undervise i tråd med intensjoner i LK20, har svart.

Med utgangspunkt i disse metodiske begrensningene, kan resultatene som fremstilles i rapporten kun gi indikasjoner på hva som oppfattes som viktige ferdigheter og egenskaper hos dyktige kroppsøvingselever etter innføringen av LK20.

Våre funn kan likevel tolkes dithen at undervisningsdiskursen, hvor elevene og lærerne i dette utvalget deltar, i mindre grad er preget av idrettslige ferdigheter eller et «idrettsperspektiv» når det gjelder vurderingen av dyktighet i faget.

Undervisningsdiskursen retter seg i større grad mot å anerkjenne elevens sosiale kompetanse i bevegelsesaktivitet og deres evne til å øve på og utvikle egen bevegelseskompetanse i faget.