Hjelp, ameri­kanerne stjeler regis­sørene våre!

På TV-skjermen min hveser Jake Gyllenhaal innbitt til Ruth Negga. De to Oscar-nominerte skuespillerne spiller et hardt prøvet ektepar, der han er i ferd med å bli mistenkt for drapet på elskerinnen sin.

Serien er rettssalsthrilleren «Presumed Innocent», ført i pennen av den suksessrike serieskaperen David E. Kelley, som i øyeblikket ligger øverst på mest sett-listen på strømmetjenesten Apple TV+. Den er også regissert av norske Anne Sewitsky.

På 1800-tallet dro skarer av fattige norske bondesønner over til USA for å gjøre lykke. Nå går det en lang rekke av regissører samme vei.

Da jeg skulle se på «Presumed Innocent» måtte jeg først gjennom traileren til «Defending Jacob», også en rettssalsthriller, tilfeldigvis. Chris Evans, selveste Captain America, spiller hovedrollen, og nordmannen Morten Tyldum sitter i registolen. Kristoffer Borgli skal regissere «The Shards», basert på Bret Easton Ellis’ roman.

Hans Petter Moland kommanderer Liam Neeson rundt i actionfilmen «Thug», mens André Øvredal nesten bare har jobbet med engelskspråklige filmer etter suksessen med «Trolljegeren». Cecilie Mosli og Eva Sørhaug er godt etablert i amerikansk serieverden, mens Tommy Wirkola skriver på oppfølgeren til «Hansel & Gretel». I Storbritannia ble Erik Richter Stand betrodd ansvaret for to episoder av «The Crown».

Egentlig er det ikke så rart at våre hjemlige regissører ønskes velkommen i det amerikanske systemet. Etter at seriene har blitt en dominerende kraft i kulturen, har også publikums forventninger steget. Hver episode av moderne serier er som en liten spillefilm, som ikke kan stå tilbake for spillefilmen i kvalitet på foto og skuespill.

Du sitter kanskje tilbakelent i sofaen på fredagskvelden, stappmett av taco og rødvin og med ett øye på telefonen, men du har likevel blitt vant til å se topp håndverk i alle ledd i serien du halvveis følger med på. Du stusser hvis det skorter.

Det trengs dermed mange kapteiner som kan styre store skuter, og som kan få dem i havn i tide og på budsjett. I Norge har regissørene god trening i å jobbe med små budsjetter. Det er snakk om begrensede summer om aller nådigst har blitt skjenket dem av det offentlige, etter mange runder med søknader og med en befaling om ikke å sløse. De er disiplinerte. Og amerikansk filmbransje elsker dem for det.

I bransjen møter du mange som ser på dette som utelukkende positivt. De peker på at emigrantene gjør det lettere for unge, uprøvde filmskapere å få sjansen i Norge. At flere av regissørene tar med seg kreative krefter hjemmefra når de drar til USA.

Selv om det kan være et strev å få dem godkjent av de amerikanske fagforeningene, står regissøren ofte fritt til å velge sine medarbeidere. Anne Sewitsky bruker for eksempel den norske filmfotografen Daniel Voldheim i «Presumed Innocent».

For optimistene er det bare av det gode at filmfolk hjemmefra får kontakter og erfaringer fra USA, som alle kan nyte godt av når de vender hjem igjen. For de vil jo komme tilbake. Hvem vil vel være i USA for bestandig, og være bundet på hender og føtter av ferdigsydde konsepter og tunge merkevarer? Eller?

Andre frykter at norsk film blir rammet av en hjerneflukt. De mener det vil gå utover kvaliteten på norskspråklige filmer når folk som beviselig kan håndtere et filmsett, stikker til utlandet så snart de får sjansen. At de kommer til å bli der ute, når de har fått smaken på å jobbe med store stjerner og store budsjetter. Ikke alle føler at de er så himla fri i Norge heller. Også her må filmskapere jenke seg og sno seg, i et system der veien til å få laget filmen din er lang og full av hindringer.

Mens regissører som Tyldum og Sewitsky stadig får flere muligheter, melder norske filmarbeidere om det motsatte. Denne våren kom det en rapport fra kunstnerorganisasjonen Filmforbundet. Der kommer det frem at over halvparten av filmarbeiderne her til lands mener det har vært færre jobber enn vanlig det siste året. 23 prosent har mottatt penger fra en statlig velferdsordning det siste året, opp fra 16 prosent i 2019.

For det er en slags perfekt storm i sving, som gjør livet lettere for noen og vanskeligere for mange andre. Den amerikanske bransjen står klar til å ta imot de som markerer seg. Insentivordningen, som skulle gjøre det mer attraktivt å legge utenlandske produksjoner til Norge, fungerer ikke helt etter hensikten.

Jo da, den har gjort Tom Cruise til en slags norgesvenn. Men tungvekterne som kommer inn, benytter seg i liten grad av norske krefter. Samtidig er det mange norske produksjoner som velger å legge innspillingen til i andre land, gjerne i Sentral-Europa, for å holde kostnadene nede.

Ulikt størrelser som Tom Cruise velger derimot disse ofte ikke å ta med seg filmarbeidere hjemmefra, men benytter seg av billigere lokal arbeidskraft. Dermed mister de norske filmarbeiderne jobber både til de som kommer inn og de som reiser ut. Den økte profesjonaliseringen av bransjen som har funnet sted de siste årene, og som har frembrakt regissørene som nå gjør det så bra på større arenaer, kan stagnere.

Det er en stor kompliment til norsk filmbransje at den har brakt frem dyktige og ettertraktede regissører. Men noen grep må tas for å opprettholde systemet som skapte dem.