Det var optimisme mot kynisme, driblinger mot taklinger, scoringer mot redninger og for å sette det på spissen: Den gode fotballen mot den onde.
Den gode vant og best av alle var Lamine Yamal. 16-åringen og hans Spania reddet EM.
Dette mesterskapet ender ikke med et møte mellom England og Frankrike, storfavorittene som begge kom til semifinalen fordi de har vært best til å drepe kampene.
Spania har sjarmert oss fra første minutt og skal gjøre det i finalen også.
Frankrike har ikke sjarmert oss i det hele tatt og skal hjem.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt franskmenn si at «forsvar vinner mesterskap» de siste dagene. Det kan fortsatt bli slik, men det blir altså ikke det franske forsvaret som gjør det – og det er like greit.
For det er noe som ikke stemmer når et lag med så mange offensive stjerner velger å by på så lite. Frankrikes sjef bare flirer av at laget hans omtales som kjedelig, han ber isteden folk sette på en annen kanal. I finalen er det ingen som bytter kanal. Didier Deschamps bør også se på.
Frankrike fikk vist at de har en del å by på i semifinalen – tross alt – men det var for sent.
«Mia san mia» står det over hele den ene tribunedelen på Allianz Arena. Bayern Münchens slagord, som betyr noe sånn som at «vi er de vi er» og handler om beinhard vinnermentalitet, om å ha selvtillit, om at den som skal vinne her i livet må jobbe knallhardt for det.
Det kunne vært Frankrikes slagord de siste ti årene, og det så ut som det i 18 minutter. Kylian Mbappé ofret nesa, kastet alle de fem maskene han har prøvd og mislikt, og det hjalp sikkert at det ikke var høyrebackrottweileren Dani Carvajal han skulle møte.
38 år gamle Jesus Navas er en lojal propell, men ikke like tøff. Han var mest forvirret i åpningsminuttene, og Mbappé fikk akkurat nok plass til å slå innlegget til Kolo Muani. Etter åtte timer og ni minutters EM-fotball kom Frankrikes første egenproduserte mål i åpent spill.
Spania var lettere forvirret, Marc Cucurella kunne knapt se på ballen før tyskerne på tribunen pep som takk for handsstraffen de mente seg snytt for i kvartfinalen.
Men det fantes et kaldt hode der ute – det tilhørte han som nylig avsluttet 10. klasse.
Og vi har aldri sett maken til det han driver med. Aldri har en 16-åring dominert et mesterskap på denne måten. Maradona og Messi slapp ikke til så tidlig, Pelé var 17 i 1958-VM, og jeg sier ikke at Lamine Yamal skal heises opp på nivå med de aller, aller beste, men det han driver med i dette EM-et er det historisk klasse over.
At han prikker krysset og utligner fra 20 meter og blir tidenes yngste EM-målscorer er nå én ting, men det er alle de voksne valgene som forbløffer.
Som pasningen til Dani Olmo, som burde scoret med hodet, som den åpnende pasningen til Fabián Ruiz, som skjøt utenfor via en franskmann. Det går så fort i hodet hans, og enda fortere i beina. På scoringen ser alle hva som skjer, Adrien Rabiot også, men det går for fort.
Lamine Yamal var også tidlig involvert da Dani Olmo rundlurte Tchouameni og ble matchvinner via Jules Koundé. Han så ut til å merke kjøret etter pause, som i kvartfinalen. Kanskje ikke så rart. Dette var hans 59. kamp siden august.
Men denne gangen våget ikke landslagssjefen å ta ham ut før på overtid, og etter 80 minutter var juvelen meget nær en ny og nesten identisk drømmescoring.
Frankrike prøvde og prøvde, Kylian Mbappé satte fart på venstresiden, men det franske laget manglet det lille ekstra som Spania – bokstavelig talt – hadde på høyresiden.
Støtteapparatet står æresvakt for de spanske spillerne, og 45 minutter etter kampslutt kommer Marc Cucurella ut igjen til stor hyllest, sammen med to små barn. Pipekonserten er over. Tyskerne har gått.
Trompetfeiringen pågår, til og med «Her kommer Pippi Langstrømpe» er en del av festen.
De kan skrive den om til «Her kommer Lamine Yamal».
Og takk for det.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.