Godt jobba, gutter!

<-ROLF ØVRUM

redaktør og forfatter og tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Kan det tenkes noe så kjettersk som at Steinar Suvatne, Jørgen Gilbrant og Gyldendal med boken «Partiet» har gjort en god jobb? Jeg mener de har gjort det. Svaret ligger i ryggmargsrefleksen min.

Det unisone kravet om «korsfestelse», som forfattere og forlag er blitt møtt med, får meg til å reagere.

Verst er det faktum at de som står i første rekke og roper høyest om avpublisering, er erfarne journalister, redaktører og fremtredende forfattere!

De må ha sovet i timene. Eventuelt dykket så dypt ned i presseetikkens unntaksbestemmelser at de har tapt ytringsfriheten av syne.

Bokens innhold har i beskjeden grad vært diskutert. Hovedretten på dette sølvfatet er spørsmålet om forfatternes metode og bruken av anonyme kilder.

Over denne er det øst på med en saus av løsrevne sitater fra Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Ytringsfriheten burde ha toppet måltidet, men har blitt skjøvet ut på kanten av tallerkenen.

Som noe merkverdig man ikke helt vet å forholde seg til. Slik småbarn skyver unna kokte gulrøtter og grønne erter.

Debatten om «Partiet» har så langt vært preget av det jeg velger å kalle «ukunne». Den er uprinsipiell og perspektivløs.

Forfatterne, her sammen med administrerende direktør i forleggerforeningen, Trine Skei Grande. Foto: Gisle Oddstad / VG

Ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge. Den er definert i Menneskerettighetserklæringens artikkel 19.

Der står det ikke et ord om sensur. Den er imidlertid tydelig på at ethvert forsøk på begrensninger i det å søke, motta og formidle informasjon, er en krenkelse av ytringsfriheten som menneskerett.

Så hvor får de det fra, alle de som nå roper på at boken må trekkes?

Vær varsom-plakaten og den norsk presseetikken kom i 1936 til verden ved en ren setefødsel. Det da ganske nyetablerte Norsk Presseforbund måtte skynde seg å lage en «journalistikkens sjekkliste», for å bremse makthavernes aggressive lyst til å jobbe frem en «streng presselov».

Norsk Presseforbund laget sin egen «sjekkliste» med tittelen «Vær varsom». I prinsippet sin egen sensurinnretning, som gjorde makthaverne så fornøyd at de la «presseloven» i skuffen.

Senere oppdateringer av VV-plakaten har i det store og hele vært sydd over samme lest.

Det har for norsk presse vært viktig å komme lovgiverne i forkjøpet hver gang disse er blitt forskrekket over å bli gått på klingen i spørsmål om liv og lære og maktutøvelse.

FÅTT STERK KRITIKK: Gyldendal forlag og forlagsdirektør Ingeborg Volan. Foto: Gisle Oddstad / VG

De senere årenes oppdateringer av presseetikken har i stor grad gått ut på å utvide gamle paragrafer, eller tilføye nye, slik at færrest mulig skal føle seg krenket av det som publiseres.

Presseetikken er et system av selvsensur; så intrikat at det meste er blitt gresk for de fleste redaktører og journalister. Bare de færreste og aller største mediehusene har kompetanse på området.

I mange redaksjoner er redselen for å publisere advokatmat mer fremtredende enn lysten på å presentere kritisk journalistikk.

Pressens Faglige Utvalg? Komiteen som møtes – veldig ofte – for å behandle mye advokatmat. Hvor bevisste er utvalget som forum når det gjelder ytringsfriheten?

Etter min mening er PFU langt på vei i ferd med å bli en anakronisme på linje med Kringkastingsrådet.

Ifølge kritikerne har forfatterne av «Partiet» forbrutt seg mot to sentrale paragrafer i VV-plakaten. Om sitatsjekken, og om samtidig imøtegåelse.

Sitatsjekken er en nymotens oppfinnelse. Den kom til sent på 1990-tallet, og er et ektefødt barn av internett og epost.

Les også: Forlaget fortsetter å selge «Partiet» uten rettelser

Før den tid var det bare ved helt spesielle anledninger at sitatsjekk var en del av journalistikken. Ved e-posten som en ny kommunikasjonsform kom den inn i VV-plakaten. Etter min mening en uskikk.

Svært mange journalister som praktiserer denne, opplever ofte at kildene plutselig ikke vedstår seg det de har sagt. Like ofte at kildene ved hjelp av spinndoktorer vil klusse med manuset.

Paragrafen om samtidig imøtegåelse kom inn i VV-plakaten i 1987. Jeg mente den var viktig da. Og jeg har senere som journalist og redaktør vært nøye på å etterleve den.

For meg står paragrafen kanskje som den viktigste for alle i redaktørstyrte medier. I dagens hesblesende tempo og raske publiseringer, ser jeg at det glipper ganske ofte. Men slikt skal sitte i ryggmargen. Også hos nettavisenes frontsjefer.

Bruken av anonyme kilder? Ifølge VV-plakaten, punktene 3.1 og 3.2, er bruken av anonyme kilder i det store og det hele en akseptert arbeidsmåte. 

Enten vi liker eller misliker «Partiet», er sakprosaens uavhengighet fra presseetikken en befrielse og et demokratisk pustehull.

Er historien som fortelles i «Partiet» sann eller usann? Den er i passasjer litt lettbent. Slik jeg forstår en del av kritikerne, inneholder den noen faktafeil.

Men den er velskrevet og innimellom morsom.

Med min bakgrunn fra arbeiderbevegelsen og A-pressen, mine 60 år som journalist – hvorav de fleste av disse tråkkende i maktens korridorer – nikker jeg gjenkjennende til forfatternes fortelling.

Jeg minnes med et stort smil min politiske redaktør i Hamar Arbeiderblad tidlig på 1980-tallet, salige Sverre Østhagen, som en gang kommenterte stridighetene og maktkampen i Elverum Arbeiderparti: «Stemningen der er til enhver tid som den var på Balkan like før skuddet i Sarajevo!»

Mitt håp er at Steinar Suvatnes og Jørgen Gilbrants bok kan bidra til at det blir satt søkelys på presseetikken som sensurinnretning.

Det er i så fall på tide! Godt jobba, gutter!

Mer om dette i VG-podkasten Giæver & gjengen!