God timing, Kjærstad. Anmeldelse: «Valgdager»

1 month ago 12

Jan Kjærstad er ute med ny roman – og hva er vel bedre denne uken enn en roman om Arbeiderpartiet og jakten på lykken? Foto: Fartein Rudjord / Fartein Rudjord

Jan Kjærstad rakk ikke å lese skandaleboken «Partiet» før han gjorde seg ferdig med sin nye roman «Valgdager». Men kanskje har han sett for mye på TV-serien «Makta»?

Sindre Hovdenakk

torsdag 26. september kl. 20:30

Timingen må uansett sies å være svært god, for Arbeiderpartiet og dets politikere spiller viktige bakgrunnsroller i «Valgdager».

Her kryr det av virkelige politikere fra vår nærmeste historie. Trygve Bratteli, Reiulf Steen, Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og så videre fra Arbeiderpartiet, og Kåre Willoch, Anne Enger Lahnstein, Erna Solberg og flere fra borgerlig side.

Bokens jeg-forteller heter Einar Z. Olsen, og det er selvsagt ingen tilfeldig at han deler både fornavn og etternavn med selveste Einar Gerhardsen. (Gerhardsen var døpt Einar Olsen!)

«Valgdager»

Forfatter: Jan Kjærstad

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Roman

Sider: 522

Pris: 449

Vår Einar vokser nemlig opp med en far som er ølkjører på Schous bryggeri, og ihuga arbeiderpartimann. Sammen med mor og storebror Ravn danner faren en trygg ramme rundt en oppveksten på Oslo øst.

Mye av handlingen er som tittelen antyder strukturert rundt valgdagene fra 1965 og frem til vår tid. Dagene står som symbolske markører av både den generelle samfunnsutviklingen i Etterkrigs-Norge, og av viktige faser i livet til Einar Z. Olsen.

Kan man skrive memoarene til et ukjent menneske, en homo absconditus?

Det er utgangspunkt for denne fortellingen, om en mann som egentlig bare ønsker å være usynlig.

Det skal vise seg at Einar har et helt usedvanlig talent, nærmest en gudbenådet gave, som gjør ham i stand til å bli ikke bare et anonymt, men også helt fritt og uavhengig, menneske. Det er rett og slett snakk om en magisk pekefinger som (nesten) alltid hjelper ham å ta de riktige avgjørelsene.

Det handler om penger, men også om personlig frihet kontra kollektive forpliktelser og tilhørighet. Også på den måten blir de store samfunnsendringene hele veien speilet i det individuelle livet.

I Einar Z. Olsens munn kan dette komme ut som litt kantete og tørre utlegninger om ulikhet, urettferdighet, utnyttelse og andre fæle ting på u.

Forfatteren skriver rett og slett stivt og kjedelig når han skal nærme seg det politiske. Og verst av alt er det at han blir forutsigbar. En tilfeldig samtale mellom Einar og Gro Harlem Brundtland under en skitur i Marka blir mer snål og kunstig enn morsom.

Men selvsagt finnes det også mer fantasifulle elementer når det er snakk om en ny roman fra Jan Kjærstad.

Han liker å skrive om erotikk, og kvinnene Einar møter på sin vei er for det meste elskerinner av ypperste klasse. Boken inneholder dessuten et fint portrett av Einars musikalsk begavede storebror Ravn, og ikke minst gode skildringer av de tre kameratene Toralv, Boris og Sixten som trofast følger Einar og hverandre gjennom livet.

Som memoarene til et ukjent menneske fungerer «Valgdager» bra, siden den er både tilbakeskuende og oppsummerende strukturert. Og selvfølgelig, når forfatteren heter Kjærstad er boken også en hyllest til lesningens verden.

Et av Arbeiderpartiets tidligere slagord var «Alle skal med». Slik kan det virke litt i denne romanen også. For ikke bare er det som nevnt et tettpakket persongalleri fra vår nærmeste historie. Jan Kjærstad vil og ha plass til skildringer av oljeeventyret, av Lillehammer-OL i 1994, EU-avstemningen samme år og alle andre store hendelser i etterkrigstiden.

Slik sett kan boken minne om «Slekters gang» fra 2015, der vi også ble foret med skjematiske skjebner fra Norges historie.

I «Valgdager» legges det mer vekt på individualismens styrker og svakheter. En overtydelig slutt lar oss likevel forstå at lykken skal finnes i de nære ting.

Det er fint det, men ikke akkurat veldig spenstig!

Read Entire Article