Sprelsk sammensurium av skrekk og satire.
torsdag 18. juli kl. 12:31«Late Night with the Devil»
- Med: David Dastmalchian, Laura Gordon, Ingrid Torelli, Rhys Auteri, Ian Bliss, Fayssal Bazzi, Josh Quong Tart, Madeline Piper
- Regi: Cameron Cairnes og Colin Cairnes
- Premiere på kino fredag 19. juli
- Horror/satire. USA. 15 år. 1 time og 33 minutter.
Det er horror-sommer på kino.
«A Quiet Place: Day One» hadde premiere for et par uker siden, den utrettelige M. Night Shyamalans «The Watcher» kan fremdeles inntas her og der, «Longlegs» med Nicolas Cage er rett rundt hjørnet.
Men hvorfor ikke denne, de lystige lavbudsjett-brødrene Cairnes’ siste? En innforstått horror-satire som kommer med innebygd kult-potensial, og kan skilte med en saftig rolle for en stigende stjerne: David Dastmalchian («Oppenheimer», «Dune», «The Suicide Squad», «norske» «Dracula – The Last Voyage of the Demeter»).
Dastmalchian spiller Jack Delroy, en ærgjerrig talkshow-vert på fjernsyn i den andre halvdelen av 1970-tallet (se opp for dresser i interessante snitt, mengder med brunt og beige).
Det er det i dag døende prateprogrammets absolutte gullalder. Dick Cavett holder på med sine vittige, veltalende greier på østkysten. Den absolutte kongen, Johnny Carson, sender sitt «The Tonight Show» fra California. Delroy befinner seg i midten – både geografisk (Chicago) og på seerstatistikkene.
Han vil opp og frem, og går ikke av veien for å slå mynt på en tragedie i privatlivet. Han har i tillegg bånd til en hemmelig orden, The Grove, som mistenkes for å holde på det vi pleier å mistenke at hemmelige ordener, sekter og kulter holder på med:
Sataniske gruppesex-orgier, rituell ofring av barn, flere sataniske gruppesex-orgier.
Delroys journalistiske integritet er, skal vi si, så som så. Når seertallene går ned, er Delroy mer enn villig til å skru på den tabloide sjokkeffekt-kranen. I dette blir han oppmuntret av den stressede, sikkert permanent påtente produsenten Leo (Josh Quong Tart).
Da Delroy skal avvikle sin Halloween-spesial i året 1977, er han allerede en proto-Jerry Springer, med studio-sofaen full av galninger som oppfordres til å krangle og gå løs på hverandre.
«Late Night with the Devil» består i sin helhet – en og annen artig biografisk montasje unntatt – av dette historiske materialet, samt «nylig utgravde bak scenen»-opptak (i svart-hvitt) fra innspillingen.
Det ble en kveld som forandret TV-bransjen for alltid, og den startet med at Delroy ønsket en «synsk» herre velkommen: Christou (Fayssal Bazzi). Han skulle sette publikum i studio i kontakt med sine døde.
Aparte, men ikke så mye mer aparte enn Uri Geller, som jo var en stadig tilbakevendende gjest i amerikanske snakkeshow på 1970-tallet. For balansens skyld har han invitert en selvnytende skeptiker også: Carmicahel Haig (Ian Bliss). Han har Orson Welles-aktig pondus og velholdt skjegg.
Men helvete slippes løs først når 13 år gamle Lilly (Ingrid Torelli) og doktor June Ross-Mitchell (Laura Gordon) setter seg ned.
Lilly har det glassaktig penetrerende blikket til en av jentene i Manson-«familien». Hun er blitt reddet ut av en sekt som holdt på med nøyaktig sånne ting som jeg nevnte overfor.
Hvilket jo er bra, om det ikke hadde vært for at hun sliter med ettervirkninger: Hun er besatt av en demon. June er psykiateren og vergen hennes.
Om Lillys indre djevel kan la seg lokke ut på mer-eller-mindre live TV? Alt er lov i krig og showbiz.
Det blir en kveld for historiebøkene. Kun avbrutt av reklamebolker og «vi beklager, tekniske problemer».
«Late Night with the Devil» er ikke fryktelig skummel. Så er den er ikke en rendyrket horror-rulle heller, men like mye en satire på TV-mediets bekostning. Og på den ambisiøse talkshow-vertens: Hvor mange faustiske pakter er det rimelig å inngå for ære og berømmelse?
En gøy, til dels skremmende og interessant film, som får mye ut av 1970-tallsestetikken. At liksom all fortid per definisjon er uhyggelig, mer og mer enigmatisk jo fjernere den er for oss. Fortiden er et fremmed og ikke så rent lite skummelt sted.
Anbefales spesielt til entusiaster som har sett så mange skrekkfilmer at det primært er meta-skrekkfilmer – skrekkfilmer som handler om andre skrekkfilmer – som kan tilfredsstille dem.