Det mest meningsfulle med «Joker: Folie à Deux» er at den avkler den oppskrytte forgjengeren.
onsdag 2. oktober kl. 10:02«Joker
Folie á Deux»
Med: Joaquin Phoenix, Lady Gaga, Catherine Keener, Brendan Gleeson, Zazie Beetz, Harry Lawtey, Steve Coogan
Regi: Todd Phillips
Premiere på kino onsdag 2. oktober
Musikal / drama. USA. 15 år. 2 timer og 18 minutter.
«Joker» ble sluppet i 2019, en tid da verden nokså nylig hadde blitt kjent med meningsinnholdet i ord, begreper og navn som incel, edgelord, 4Chan og Jordan Peterson.
Behovet for kulturprodukter som kunne belyse disse fenomenene, og menneskene bak dem, var påtagelig. Det førte til at folk som burde visst bedre kastet sine armer rundt Todd Phillips’ tidsriktig nihilistiske film.
Den hadde ingenting klokt å si om tiden den traff. Den bare gasset seg i håpløsheten, og satset på at å fremstille tittelkarakteren Arthur Fleck/Jokeren (Joaquin Phoenix) som en martyr for alle verdens marginaliserte menn, fikk være tilstrekkelig.
Phoenix fikk Oscar for sin monotone, men imponerende innsats i den. Da fikk det liksom heller være at «Joker» var en skamløs kopi av en mye, mye bedre film om det samme temaet: Martin Scorseses briljant stressende «The King of Comedy» (1982).
Når Phillips nå har laget en oppfølger, har han, av alle ting, valgt å gjøre den til en musikal – av et slag. Full av gamle, sentimentale sanger fra pop- og filmhistorien (ikke veldig mye dans).
Hvorfor? Fordi regissøren verker etter å fremstå som smart og sofistikert? Fordi sangene, med sine løfter om et mer romantisk og elevert liv, utgjør en grell kontrast til Arthur Flecks’ kjærlighetsløse eksistens?
Kanskje har motivasjonen vært noe så prosaisk som å fylle spilletiden. For «Joker: Folie á Deux» har sannelig ikke mye plott å by på.
To ting skal skje. Fleck skal dømmes av en jury av likemenn for de seks drapene han begikk i den forrige filmen. De må ta stilling til hvorvidt han var tilregnelig i gjerningsøyeblikkene, hvorpå dødsstraff ligger i kortene, eller om han lider av multippel personlighetsforstyrrelse og er en kandidat for tvungent psykisk helsevern.
Spiller han sinnssyk? Regissøren, som har skapt karakteren, synes ikke å ha svaret.
Han skal også forelske seg i Harley «Lee» Quinzel (les: Harley Quinn), spilt av Lady Gaga. Hun er en frivillig institusjonalisert psykopat-groupie fra beste vestkant. En sånn kvinne som skriver kjærlighetsbrev til seriemordere.
Så kan du jo gjette hvor langvarig lykke Phillips og hans med-manusforfattere har tenkt å unne Arthur Fleck.
Dramaet i rettssalen er bemerkelsesverdig begivenhetsløst. Fleck bestemmer seg på et tidspunkt for å sparke advokaten sin (Catherine Keener) og representere seg selv, i full klovne-mundur: Rød dress og ujevnt påført leppestift.
At Fleck gir uttrykk for anger faller i dårlig jord i fanklubben hans i Gothams gater. De foretrekker sin skytshelgen i det blindt destruktive hjørnet.
De «romantiske» scenene har mer luft under vingene. Spesielt sekvensen der Fleck og Lee i nyforelsket overmot begår et fluktforsøk. Men på et par unntak nær, som har med sang og musikk å gjøre, gjør «Joker: Folie á Deux» seg skyldig i å kaste bort Gaga.
Det er ingenting galt med det hun gjør. Manuset gir henne bare så forsvinnende lite.
En smertefullt radmager Phoenix er nok en gang «teknisk» perfekt – til liten nytte. Det er grenser for hvor mange sigaretter vi trenger å se ham inhalere. Det er grenser for hvor interessant det er å se ham i bli svai i ryggen og danse den selvnytende psykopat-dansen sin.
Phillips sliter nok en gang med å gjøre rede for hva det er han vil med fortellingen. Bortsett fra å gni inn at Arthur Fleck har levd et forferdelig liv. Og at dét ikke er en god nok unnskyldning for å ta livet av folk på direktesendt TV.
Ja, for regissøren feiger ut. «Joker» var – om ikke annet – konsekvent i sitt «samfunnet har skylden»-budskap. I oppfølgeren tar Phillips forbehold: Det er ingenting glamorøst ved å være en morderisk psykopat.
Det er ikke stort til innsikt, og det er kjedelig å bli belært av et barn. «Joker: Folie á Deux» er noe enda mer langtekkelig enn forgjengeren. Nemlig en film det ikke en gang er mulig å aktivt mislike.