Separasjon, skilsmisse og selvransakelse.
fredag 11. oktober kl. 17:00«Elskling»
Med: Helga Guren, Oddgeir Thune, Heidi Gjermundsen, Elisabeth Sand, Marte Magnusdotter Solem, Mona Grenne
Regi: Lilja Ingolfsdottir
Premiere på kino fredag 11. oktober
Drama. Norge. 9 år. 1 time og 44 minutter.
Maria (Helga Guren) er midt i et kjipt brudd da hun ser ham: Sigmund (Oddgeir Thune). Mannen som etter mye målbevisst arbeid og et par tilfeldigheter, blir hennes.
Syv år og to barn senere (Maria har to fra før) står hun på kjøkkenet på Nesodden idet ektemannen, som er profesjonell musiker, kommer tilbake fra jobbreise. Han tillater seg å klage på at han sover dårlig i hotellsenger. Det provoserer Maria, som har vært seks uker alene med fire unger.
Før vi får summet oss har Sigmund uttalt fire ord som ingen mann som vet sitt eget beste, bør uttale til en kvinne: «Du må på sinnemestringskurs».
Maria har aldri nok tid eller penger til å få realisert prosjektene sine. Hun forblir urealisert selv, med en mann som kan stikke av og vise til at noen jo må tjene penger i husholdningen. Han som nå vil ut av forholdet fordi han «trenger rom».
«Elskling» gjør ikke rede for hva det er Maria jobber med. Bare at hun er frilanser i et «kreativt yrke». Trolig på kunstfeltet, om vi skal dømme ut fra utestedene hun og Sigmund frekventerte da de var nyforelskede.
Sigmund tar ungene, og Maria flytter inn i leiligheten til en venninne. Så møtes de til megling hos en overmåte mild terapeut (Heidi Gjermundsen). Omtrent her er det at «Elskling» tar en uventet vending, og blir til en film om Marias arbeid for å bli bedre kjent med seg selv. Kunne hun unngått å havne her?
Er det, som Sigmund og eldstedatteren synes å mene, hovedsakelig hennes skyld? Er hun «sint»? En som bruker sarkasme fordi hun ikke er i stand til å «ta imot glede»? Vennene støtter henne («du er den sårbare»). Men det er det venner gjør.
Et besøk hos moren (Elisabeth Sand) er tilsynelatende demotiverende, men tydeligvis også oppklarende. Filmens mest svulstige og også beste scene, er den der Maria står ansikt til ansikt med seg selv i speilet, akkompagnert av Susanne Sundfør og John Grants sakrale popsang «Mountaineers», og har en plutselig frigjørende innsikt.
At debutanten Lilja Ingolfsdottirs drama vil oppleves som akutt relevant for alle som står i en lignende livskrise, eller har en friskt i minnet, vil ikke være veldig overraskende. Men en oppriktig film om et opprivende samlivsbrudd kan utmerket godt ende opp som privat eller triviell.
Det er ingen mangel på slike historier, og populærkulturen har ofte oppholdt seg på terapeut-sofaen i senere år. Men hos Ingolfsdottir er ikke disse besøkene komiske eller patetiske. Noe av det uvanlige med «Elskling» er at regissøren og manusforfatteren går så langt i omfavne behandlingsformen.
Noen vil sikkert tenke at Maria påtar seg for mye av ansvaret for det som er skjedd. At Sigmund slipper å holde dommedag over seg selv. Det er under alle omstendigheter Marias vilje til selvransakelse som gjør «Elskling» til en «skilsmissefilm» med noe attåt.
Thune er utmerket som en den konfliktsky, men varme mannen, men får relativt lite å gå på sammenlignet med Guren. Hun bærer filmen, perfekt i rollen, med et uttrykksfullt ansikt som ikke kan hjelpe for å kommunisere hva det er karakteren til enhver tid føler. Når hun sier hun er sliten, vet vi at det er sant.
Filmen er fotografert av Ingolfsdottirs ektemann Øystein Mamen, og er visuelt sett likefrem. Den utspiller seg i vanlige norske middelklassehjem, i vanlige bygater, på vanlige kafeer og grå offentlige kontorer. Nært på hverdagen, som det heter. Selv om den handler om livet på sitt mest intense.
Historien ville gjort seg godt som teater. Men se filmen først.
En annen norsk storfilm, «Armand», har Renate Reinsve i hovedrollen. Se hvilken vits som får henne til å knekke sammen: