Filmanmeldelse «Den ville roboten»: Bedårende

2 months ago 18

DreamWorks / United International Pictures

Mesterverk for liten, mesterverk for stor.

Morten Ståle Nilsen

fredag 20. september kl. 08:00

«Den ville roboten» («The Wild Robot»)

Stemmer (norsk versjon): Benedikte Kruse, Herman Tømmeraas, Espen Sandvik, Nils Johnson, Tiril Heide-Steen

Stemmer (engelsk versjon): Lupita Nyong’o, Pedro Pascal, Bill Nighy, Catherine O’Hara

Regi: Chris Sanders

Premiere på kino fredag 20. september

Animasjon / familiefilm. USA. 6 år. 1 time og 41 minutter.

Denne usedvanlig nydelige animasjonsfilmen, om den utemmede kraften i betingelsesløs kjærlighet og absolutt omsorg, kaster ikke bort tiden.

Klask! sier det da en robot faller til jorden på en øy som er velsignet med et imponerende artsmangfold.

Roboten bærer modellnavnet Rozzum 7134 (norsk stemme: Benedikte Kruse), og er utviklet for å hjelpe oss mennesker med all slags hverdagslige gjøremål i en ikke alt for fjern fremtid. Trenger du noen til å stelle i hagen? Kjøp en Rozzum! Vil du ha noen å spille tennis med? Ring dette nummeret i dag!

Serviceinnstilt og løsningsorientert til tusen, altså. Men på bortebane på denne øya, der ingen mennesker finnes. I møte med dyr er Rozzum stiv som en – øh, robot. Det skal forandre seg etter at en tragisk ulykke finner sted.

Rozzum faller på et rede og knuser alle eggene – unntatt ett. Kort tid etter sparkes egget i stykker innenfra, og ut kommer en gasse, en hankjønnet gåsunge, som gjør det han er programmert til å gjøre fra naturens side:

Han knytter seg umiddelbart til «hun» som er der idet han kommer til verden. Som er er den perplekse roboten «Roz».

Roz må omprogrammere seg etter beste evne, overstyre koden og forsøke å få dreisen på det vi mennesker med et utilfredsstillende begrep kaller «mammarollen».

I dette får hun hjelp fra uventet hold. En slu rev, Fink (Espen Sandvik), må undertrykke sin biologiske kode, han også, og hjelpe Roz å oppdra den lille krabaten. Enda han egentlig bare har lyst til å spise ham.

Det kommer godt med, for Blanknebb (Herman Tømmeraas), som gåsungen blir hetende, er født prematurt og er mindre og svakere enn de andre gjessene.

Han må likevel lære seg å spise, svømme og fly før høsten kommer. Han har en migrasjon han må rekke. Roz er villig til å ofre alt får å få det til. Om hun så må bygge en rullebane til ham.

Blanknebb opplever å bli utstøtt av sine egne, som anser at han er blitt oppdratt av et «monster». Men Roz’ morskjærlighet og behov for å beskytte ham, bare vokser. Snart ber hun ikke lenger om å bli «evaluert på en skala fra 1-10». Hun utvikler et hjerte, og lærer seg å gi og motta kjærlighet.

Så skal jeg ikke avsløre mer, bortsett fra at «Den ville roboten» forblir ytterst begivenhetsrik til siste slutt, og at omsorgsbudskapet den prediker, snart ikke bare omfatter gåsungen Blanknebb, men en hel Noas ark av øyas dyreliv.

«Den ville roboten», basert på en bokserie av Peter Brown, er medrivende fra første sekund. Men den siste halvtimen er høydramatisk. Intenst sentimental slik bare animasjonsfilmer kler å være.

Og animasjonen – herre min hatt så flott! Unnfanget ved hjelp av digitale verktøy, det er så, men etterapende en håndtegnet, håndkolorert stil, spesielt i naturen og bakgrunnene, som gir den et rikt og dynamisk, varmt og kunstnerisk estetisk uttrykk.

Kontrasten er stor til de digitale animasjonsfilmene som nøyer seg med å se digitalt animerte ut. «Den ville roboten» har dybde.

De små kommer til å lære noe om både natur (riktignok på sitt unaturlig snilleste) og teknologi (heri opptatt kunstig intelligens), oppdragelse, tilhørighet, toleranse, liv og død.

Foreldrene som akkompagnerer dem, eller om de er andre eldre omsorgspersoner, kommer til å måtte kjempe tappert mot tårene.

Anmelderen har sett den norskspråklige utgaven