Filmanmeldelse «Alien: Romulus»: Vær redd. Vær sånn passe redd

3 months ago 28

«Alien

Romulus»

Med: Cailee Spaeny, David Jonsson, Archie Renaux, Isabela Merced, Spike Fearn, Aileen Wu

Regi: Fede Álvarez

Premiere på kino onsdag 14. august

Science fiction/skrekkfilm. USA. 15 år. 1 time og 59 minutter.

Markedsføringen har kommet opp med et for meg nytt begrep til den syvende «Alien»-filmen.

Nemlig standalone interquel. Hvilket skal bety noe à la at «Alien: Romulus» utspiller seg mellom to tidligere «Alien»-filmer på tidslinjen («interquel»), men ikke har så mye med plottet i disse å gjøre («standalone»).

Vi lever i kompliserte tider, der selv ellers upretensiøse horrorfilmer er nødt forholde seg til et tonn mytologi og verdensbygging.

Men ikke la deg skremme av hjemmeleksene. «Alien: Romulus» er en ganske god, gammeldags monster B-film i gen Z-tapning. Den kunne ikke vært enklere, egentlig: En gjeng ungdommer, knapt tørre bak ørene, må kjempe mot heslige monstre. Det er, grunnleggende sett, det.

Men tidslinjen, ja. Det som skjer i «Alien: Romulus» er altså ment å utspille seg en gang i løpet av de seks tiårene mellom Ridley Scotts «Alien» (1979), en av tidenes beste sci-fi-horrorfilmer, og James Camerons «Aliens» (1986), en av tidenes beste sci-fi-actionfilmer.

Temperaturmessig henter «Romulus» litt fra begge, men mest fra førstnevnte. Den uruguayanske regissøren Fede Álvarez har et hjerte som banker for den ærverdige B-filmen. Han vil ta «Alien» tilbake til sjangerfilm-røttene.

«Alien: Romulus» har således et sterkt nostalgisk retro-preg. Det gjelder de (for) mange innforståtte hintene til og lånene fra de to første og beste filmene. Det gjelder den gammelmodig utseende teknologien: 1979-utgaven av hvordan vi trodde at fremtiden ville se ut.

Det gjelder hovedpersonen Rains (Cailee Spaeny) 1980-tallsaktige Reebok-joggesko. Og det gjelder den forfriskende moderate omgangen med dataanimasjon:

Monstrene – xenomorfene – ser ut som mekaniske konstruksjoner med bein og armer, snarere enn de digitale skribleriene til en overarbeidet nerd på CGI-avdelingen.

Scenografien – mørke sjakter, lange, trange, ganger og passasjer, verdensrom-skrot – er av typen man tenker det er mulig å berøre med fingrene. (Ikke at man vil, det er jo så mye ekkelt slim overalt).

Gode greier, dette. Som gjør det til å leve med at filmen på andre områder er relativt underveldende.

Utgangspunktet er altså Rain, som lever på en slavekoloni i verdensrommet, driftet av det allmektige konsernet Wayland-Yutani. Hun sitter fast der, sammen med vennen Andy (David Jonsson). Han er en androide, et syntetisk menneske, en kunstig person, som kan rebootes etter forgodtbefinnende.

Livet på planeten er dystopisk, mildt sagt, med eksakt null timer dagslys i året. Rain og vennene hennes ønsker ingen ting mer enn å stikke av til en annen og bedre planet.

De har til alt hell et fungerende romskip i bakgården. Det de trenger, er mer drivstoff. Det har de tenkt å plukke opp på en forlatt og forfallen romstasjon, bestående av to moduler, Romulus og Remus. Du og jeg vet hva som skjuler seg i lasterommet der: Monstre.

Nærmere bestemt de siklende stankelbeinene xenomorfene, i sin tid designet av den sveitsiske skulptøren og maleren H.R. Giger, hvis kroppsvæsker etser som syre. Disse er ikke blitt noe penere med årene, og er stadig filmhistoriens ekleste i sitt slag: Implisitt seksuelle på alle de minst tiltalende måtene.

Dessuten: «facehuggerne». Parasittene, den heslige hybriden av forvokste edderkopper og sjøstjerner som limer seg til fjeset ditt som en ansiktsmaske, og penetrerer deg oralt.

Hvordan i alle dager skal en gjeng grønne kids overleve disse?

Til å være en film der plottet er så tynt, og karakterene har så lite kjøtt på beina, bruker «Alien: Romulus» tid på å komme i gang. Men når den gjør, er den spennende. Så tenker jeg nok at den siste akten – «du trodde det var over, men nei!»-delen – kommer til å bli omdiskutert.

Jeg vil også tro at drevne «Alien»-tilhengere vil savne den formidable Sigourney Weaver enda litt mer enn vanlig. Cailee Spaeny ser for ung ut til å kjøre bil, liksom – langt mindre kjøre romskip og sparke utenomjording-rumpe. Hun er mer en «final girl» i en skrekkfilm enn en moden og omsorgsfull helteskikkelse à la Ripley.

Men hun gjør ikke noe galt, og «Alien: Romulus» har en håndfull minneverdig ekle øyeblikk. Det er ingen stor «Alien»-film. Men det er en brukbar, litt billig monsterfilm.