Fem år etter

Som Johanne selv sa tre år før hun ble drept: «forutfattede meninger kan også føre til handlinger, og det kan være farlig».

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble 17 år gammel. Foto: Thomas Andreassen / VG

lørdag 10. august kl. 09:56

«Er det trygt å gå i moskeen for å be?».

«Er vi trygge i våre hjem og med familiemedlemmer som ikke har samme hudfarge som oss?».

Spørsmålene stilte vi oss høyt, i stillhet og inne i oss selv, dagene etter 10. august 2019.

Høyreekstremismen med sin rasebaserte ideologi skiller ikke mellom oss to, for ifølge den er det ingen av oss som hører hjemme i landet vårt, Norge.

Med ulik, men synlig minoritetsbakgrunn har vi begge opplevd rasisme på kroppen, og 10. august traff oss spesielt. 

Jared Amanuel Amenai (t.v) og Daniel Abimael Skjerve Wensell, undervisningsrådgivere i Stiftelsen 10. august. Foto: Privat

I dag, fem år etter drapet på Johanne Zhangija Ihle-Hansen og terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum, jobber vi begge som undervisere i Stiftelsen 10. august.

Det er en politisk og religiøst uavhengig stiftelse som arbeider for å forebygge radikalisering og ekstremisme gjennom undervisning og dialog.

Stiftelsen ble etablert etter at det oppstod kontakt mellom familien Ihle-Hansen Manshaus og moskeens medlemmer i dagene som fulgte angrepet, med ønske om forsoning og dialog. 

I snart ett år har vi tatt imot skoleelever i Stiftelsens minne- og læringssenter i Al-Noor-moskeen. For de aller fleste av dem er dette deres første besøk i en moské.

Målet er at elevene skal reflektere rundt mulige årsaker til, og konsekvenser av radikalisering og på den måten øke sin kompetanse i møte med hatefulle ytringer og radikaliseringsprosesser.

At 10. august rammet spesielt én familie, og at høyreekstremismen med sin rasebaserte ideologi indirekte kan oppfordre til vold innenfor samme familie, gjør inntrykk på elevene, spesielt i en tid hvor mange av oss lever i familier med kjærlighet på tvers av hudfarge, kultur og religion. 

Det at vi snakker om drapet på Johanne i sammenheng med angrepet på moskeen, knytter sammen to ulike minoritetsgruppers erfaringer og bidrar til å vise at den «biologiske» og «kulturelle» rasismen henger sammen.

Som undervisere skaper vi også et rom hvor elevene kan ta opp det de selv oppfatter som relevant i sin hverdag.

Vår erfaring er at ungdommen viser stort engasjement i å diskutere det de selv opplever, og ikke minst møter på igjennom sine egne sosiale medie-kanaler.

Vi vet at rasisme-relaterte utsagn forkledd som humor og meme-kultur har bidratt til å gjøre grensene for hva som er innenfor å si utydelige.

Blomster ble lagt ned utenfor Al-Noor-moskeen i Bærum etter angrepet. «Hatet vil aldri vinne. Vær sterke, sammen er kjærligheten sterkest. Fra oss på Utøya.» Foto: Frode Hansen / VG

Lærere vi møter uttrykker at dette er en problemstilling de ofte møter i klasserommet. Når grensene blir utydelige, blir undervisningen også mer utfordrende.

Å prate om både rasisme og utfordringer i livet er ikke noe som er enkelt i møte med ungdom. Det oppleves nært og personlig, og mange lærere er redde for å tråkke feil.

Det kan oppleves ubehagelig å prate om, men det er et felles ubehag vi alle kjenner på, og som kan brukes til å skape et rom for dialog og læring.

Vår erfaring er at dette enklere lar seg diskutere når ungdommen ikke opplever at vi prater direkte om «deres liv» men gjennom våre egne eller andre personers erfaringer og utfordringer.

Blomster lagt ned ved moskeen etter angrepet. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Som menn ser vi også at samfunnet har en jobb å gjøre når det gjelder å ta tak i en del utfordringer vi som gutter og menn møter på, og som oppleves som vanskelig å prate om.

Selv om alle kan radikaliseres, er det mange elever som ser for seg gutter og menn som mest tilbøyelig til å bli radikalisert og til å begå terrorhandlinger.

Vi vet at ekstremistiske grupper ofte spiller på fordommer og spesielt enkelte menns opplevde utenforskap når de søker å rekruttere.

Slik skaper de et fysisk eller digitalt felleskap.

Appellen dette fellesskapet har må vi ta på alvor, da vi ser at stadig yngre barn påvirkes av høyreekstremt innhold på nett, så vel som andre former for ekstremisme.

Som Johanne selv sa tre år før hun ble drept: «forutfattede meninger kan også føre til handlinger, og det kan være farlig». Hun var opptatt av at vi trenger å møtes på tvers av skillelinjer, for å bygge ned fordommene vi har om hverandre.

Det er med Johannes budskap og Al-Noor-moskeens initiativ til forsoning og dialog at vi møter elevene på trappen utenfor moskeen i Bærum, i dag fem år etter.