Fanbrev til Mímir

<-DAGFINN NORDBØ

satiriker og forfatter

Det er ikke hver dag jeg får en magisk stjernesmell av å lese en artikkel i VG. Men det fikk jeg da jeg leste eposet «Mitt liv som fyllik», med undertittelen «Mímir Kristjánsson (37) åpner nå opp om sitt alkoholmisbruk».

En av avisens mest erfarne journalister har tatt med seg fotograf og reist til Island med Rødt-politiker og forfatter Mímir Kristjánsson.

Og det er ikke småtterier vi blir påspandert: Hvit tekst på svart bakgrunn, kjent grafisk virkemiddel når du skal fyre av de største emosjonelle kanonene.

Det er Mímir i fossefall, Mímir bak fossefall, Mímir foran fossefall, Mímir på pub I, II, og III, Mímir i fjellbasseng, Mímir på fjellsti, Mímir på strand med islandshester og Mímir i havet, ledsaget av prosa som «Mímir kaster seg sultent ut i de kalde nordatlantiske bølgene».

For satirikere rykker det i ryggmargen når vi ser pompøsitet og dramatiske virkemidler.

Vi som bedriver satire er her for å ta hull på sånt.

SATIREUTSATT: Journalist og aktivist Erling Borgen. Foto: Tegning: Morten Mørland / VG

Jeg glemmer aldri en sketsj i NRKs Hallo i Uken der den venstreradikalt pompøse journalist Erling Borgen var offeret, og trikset var at hver gang Borgen kom inn i rommet, ble det spilt dramatisk musikk. Genistrek.

Det samme brukes i VGs artikkel, for her skal de store og ramsalte bekjennelsene fram.

Men er dette bare enda et stunt fra utspillsmaskinen Mímir Kristjánsson? Vi nordmenn er vant med Mímirs fjes på forsiden av enhver nettavis, eller kraftig moralsk fortørnet i debattstudio.

Det finnes ikke én «svak gruppe» han ikke har stått opp for. Som en hvit ridder har han gått i krigen for dem alle.

I den kognitive psykologien er «hvit ridder» han som alltid står opp for og hjelper de definert svake. Men de du mener å hjelpe, eller du har vært krenket på vegne av, hugger hodet av deg den dagen du plutselig slutter å hjelpe.

Derfor fortsetter du å være ridder. For det er så mange som vil ha tak i deg. De vil ha hjelp, de vil ha råd, og Mímir blir utkjørt av det, men gjør det likevel.

Da blir alkoholen en trofast venn å ha, for den krever bare at du kan betale.

Dessuten tar den deg med til himmelen. Etter hvert blir kravene fra alkoholen markant verre, og himmelen vanskeligere å få øye på.

PÅ DRUEN: Britenes legendariske statsminister Winston Churchill. Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

Hvis vi ser på hvilke fylliker Mímir er i slekt med, la oss nevne Winston Churchill – en mann med kolossal arbeidsevne og kolossal tørst. Eller Reiulf Steen – en intellektuell stjerne som brukte flaskefôret som utvei fra umenneskelig arbeidspress.

En annen er den finske skrønemakeren Arto Paasilinna, som skrev 35 eventyrlige, og internasjonalt anerkjente bøker. Metoden hans var å skrive halve året – og gå på fylla det neste halve året.

Grunnlovsfedrene hadde et helt rom fullt av kasser med konjakk, i tillegg til gargantuiske mengder vin og punch.

Alf Prøysen var også en fyllefant. Da politiet fant ham i rennesteinen og så skulle putte ham i fyllearresten, gjenkjente en konstabel ham: «– Det er onkel Alf, jo!» Så kjørte de ham hjem.

Mímir er i celebert selskap, og sier han er en fin far og kjæreste, og får da utrettet en god del i politikken også?

Til det siste: Nja. Når det gjelder politikken, er det i Rødt er en evig kamp mot spøkelser, både fra partiets komiske fortid, og de vi ser flagrende rundt nå.

Les også: Les kommentaren: Null blir litt tull

Blir man sliten av dem, tilbyr alkoholen fortjent flukt. For det er gøy å være på fylla. Jeg elsker det, jeg også. Det er stas å bli sveiseblind, og enda stasere å drikke seg helt fra telt og reinsdyr.

Som Mímir har jeg gjort unevnelige ting i høy promille, også ting som ikke er morsomme, og ikke lar seg reparere.

I kulturlivet som i politikken lever vi jo til enhver tid to meter fra en ølkran, og brennevinet tar det enda kortere tid å servere, hvis det ikke er en cocktail, og den slags driver ikke seriøse fyllefanter med.

Musikere og andre får drikkebonger de sjelden bruker til Farris. Festivalene, restaurantene og vannhullene kunne bare pakket sammen uten muligheten for å pushe alkohol.

Mímir mener skjenkingen bør åpne senere og stenge tidligere. I så fall vil det bli ny oppblomstring av illegale drikkesteder.

Hvem har ikke vært på Rompa Bar og pimpet øl med Hells Angels? Sprittaxiene er ett tastetrykk unna, 24/7.

TIL TERNINGKAST SEKS: – Mímir, boken di er grensesprengende, naken og brutal. Hans Jæger kunne ikke skrevet sitt liv ærligere enn dette, skriver Dagfinn Nordbø. Foto: Fredrik Solstad / VG

Skal vi fylliker stramme oss opp, kan vi ikke skylde på Skjebnen.

Hver gang jeg hører noen snakke om Skjebnen, hører jeg dramatisk musikk. Og det virker som du, Mímir, har fortapt deg i den, slik du vektlegger din islandske herkomst tilbake til Egil Skallagrimsson.

Hvis ikke, ville du motsatt deg virkemidlene i den skrallende pompøse VG-artikkelen. Du ville få fram en historie, og slik ble det. Du satte premissene selv.

Men det fører alltid til ulykke å identifisere seg for sterkt med opphavet sitt, særlig når det er misbruksproblematikk det er snakk om.

Da blir du aldri fri.

Du må skaffe deg kontroll.

For eksempel med tre hvite måneder, som faren din prøvde, og du har også gitt det noen forsøk. Nå lyktes ikke faren din, det var nok for sent, men det er eneste veien ut.

Klarer du to tremåneders i løpet av et år, vil du klare å revurdere drikkemønsteret ditt. Men, advarsel: Du kan plutselig begynne å like å være nykter.

Selv er jeg inne i min andre tremåneders hvite i år, og gjett om: Du blir slank, rik og edru. Det må da være fristende.

Men sist jeg var på pub kjøpte vi vanlig pils (smakte godt) 206 kroner literen, alkoholfri (smakte høgg) 267 kroner literen. What the fuck?

Nei, politikere ikke har makt over skjenkestedenes priser, men på bransjenivå bør det være mulig å gjøre noe. Og smaker alkoholfritt alltid høgg?

Les også: Kommentar: Ingen tvil om at han drikker for mye

Ølkjenneren Espen Smith som driver baren «Åssengårea?» testet nylig 43 typer alkoholfritt øl, og tar nå inn flere. Hvis ølhunden Smith går god for dem, smaker de garantert ikke høgg.

Mímir, boken di er grensesprengende, naken og brutal. Men er dette enda et utspill fra Mímir-maskinen?

Nei, ikke denne gangen.

Mímir har nemlig mutert nå. Han har blitt Mímir 2.0. Hans Jæger kunne ikke skrevet sitt liv ærligere enn dette.

Lanseringsintervjuet vil bli stående som norsk mediehistories beste, på tross av fossefall og dramatisk musikk. Men det gjorde jobben, og da er alt såre vel.

Som Deng Xiaoping sa: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Jeg håper den selger i så store opplag at du blir millionær. La de hundre latviske trykkerimaskiner blomstre!

Alt godt og lykke til, Mímir. Det kommer fra hjertet.