Ett år uten smarttelefon!

Jeg har levd uten smarttelefon i ett år. Det strider litt imot å fortelle om det (skryte), for forsakelsen mister dermed noe av sin verdi. Men forandringene er så merkbare at jeg har et behov for å fortelle om dem.

SMART VALG: – Er det én ting året har lært meg så er det dette: vi trenger beskyttelse! Og det må skje nå, skriver Ivo Vatnar Eikje. Foto: Privat

torsdag 30. mai kl. 07:29

<-IVO VATNAR EIKJE

podkastvert og skribent

Før opplevdes tankene mine som glatte såpestykker. De glapp da jeg forsøkte å få fatt i dem. Daglig spurte jeg meg selv: hvorfor klarer jeg ikke å bare stå her og vente på bussen uten å sjekke, uten at hånden skal lokkes og magnetisk dras ned i lommen?

Det var som om viljen var festet fast til blysøkker som ble kastet ut på havet og jeg sank. Gollum-hånden fant alltid sin precious.

Jeg følte meg sprekkmett av informasjon. Men skrudde jeg av kranen? Nei, sjelden.

Jeg gjorde heller som Askeladden som kappåt med trollet og skar hull nederst i sekken for å få plass til mer! Mer! Mer! Jeg ble en forlengelse av appene som trollbandt meg; uten bunn.

Jeg gikk, lå, satt og sto krøkt over smarttelefonen og slurpet i meg andres polerte liv til alle døgnets tider. Hodet dinglet som en vissen blomst.

Hundre og femti ganger daglig, hvert sjette minutt, vender vi oss til skjermen. Jeg vet! Det føles deilig å nippe på rusen!

Men en dag forsto jeg virkelig at smarttelefonen var blitt min lommelerke. Jeg klarte meg ikke uten, trodde jeg.

Livet uten er en vidunderlig befrielse. Varslene som tidligere vaket i meg, har forsvunnet ut av livet. Ingen nyheter på farta, ingen musikk på øret, ingen steder å rømme.

De første ukene vekket fantomsmertene en eksistensiell uro i meg: blir jeg glemt nå?

Men så kom roen. Den dype, indre roen som gjør at pusten får større plass i kroppen. Søvnen har blitt tyngre og bekymringene færre.

Jeg stresser mindre enn før. Det er færre glansbilder å sammenligne seg med, og omrisset av meg selv har liksom blitt tydeligere: jeg gjør mer av det jeg egentlig vil, og sier oftere nei.

Jeg kjøper færre ting. Følelsene forstørres, både de gode og de vonde. Smakene forsterkes. Jeg klatrer oftere i trær og finner Flax-lodd på bakken. På vei hjem fra jobb i dag så jeg fire marihøner. Jeg føler meg mer fri.

Etter et halvt års tid oppdaget jeg den største forandringen: konsentrasjonen.

Tankespennvidden utvides. Jeg opplever at det skjer noe med menneskemøter hvor det ikke ligger en lysende, plingende dings på bordet mellom oss som vil lokke meg til en bedre, morsommere og mer spennende virkelighet.

Det skjer noe med samtaler og tanker som ikke blir avbrutt. De blir dypere og lengre.

SKADELIG FOR UNGE: – Er vi vitne til et ran av barndommens lek? Foto: YAMIL LAGE / AFP / NTB

Smarttelefonen er gift og medisin på samme tid. Verden hviler i hånden og mye i hverdagen har blitt enklere.

Men den har også trolig skapt historiens mest ensomme, stillesittende, engstelige og deprimerte generasjon, ifølge den amerikanske sosialpsykologen, Jonathan Haidt, som tidligere i år utga boken «The Anxious Generation.»

«Dagens barn vokser opp i et miljø som er skadelig for menneskelig utvikling», hevder Haidt.

Er smarttelefonen mektig nok til å forringe våre relasjoner? Våre drømmer? Er vi vitne til et ran av barndommens lek?

Er det én ting året har lært meg så er det dette: vi trenger beskyttelse!

Og det må skje nå.