Er lunsjen i det grønne over?

30. august 2019 skrev jeg dette på Facebook:

«Imponerende å se alle disse ungdommene stå og brøle foran Stortinget nå. Liten tvil om hvem som representerer den sterkeste og viktigste trenden i politikken for tiden.»

Var dette dødskysset for klimaaktivistene? Var omfavnelsen fra en aldrende kommentator i en folkelig norsk tabloidavis for mye å bære for ungdomsopprørerne? Tok vi all kulhet ut av klimaengasjementet?

Neppe!

Men selvopptatte som vi i mediene er, så er dette uansett et (kanskje ikke så veldig) artig utgangspunkt for å spørre seg om hva som egentlig skjedde med brølets kraft.

For i dag lyder det mest som et lite pip.

Klassekampen skriver at medlemstallet i ærverdige Natur og Ungdom er nær halvert siden 2019. Oppgangen gjennom hele 2010-tallet har blitt til en dyster blåmandag for ungdommenes fremste klima- og miljøorganisasjon.

Det meste går i bølger her i verden. Fenomener etterfølger hverandre, og ethvert opprør fisler med tiden ut og avløses av et annet. «Ungdommen», som alle stadig snakker om, vokser til, og nye ungdommer overtar.

Og som alltid: Det den forrige generasjonen balet med, skal fanken ikke den nye holde på med. 70-tallets sure vadmelsradikalisme ble til 80-tallets pastellfargede høyrebølge. På 90-tallet lo vi av begge.

Er det det vi ser nå? At en ny generasjon kommer opp – som synes Greta Thunberg er gårsdagens nyheter og at ideen om klimabrøl er helt komisk?

Kanskje.

Selv skylder Natur og Ungdom på pandemien. Og på karakterpresset på skolen.

HOLDER STAND: Greta Thunberg, her fra en klimaaksjon i franske Strasbourg i april. Foto: FREDERICK FLORIN / AFP

Det kan være noe i, selvsagt. Pandemikullene – som jeg kjenner godt til som pappa, og som nå er i ferd med å begi seg ut i det tidlige voksenlivet – har noen særegenheter ved seg som det skal bli interessant å følge med videre på. Den lange isoleringen på barneromskontoret har nok satt sine spor.

Men at det skal være hele forklaringen, er neppe særlig troverdig.

Karakterpresset, da? Vel, det er sikkert betydelig, men det har det vært lenge, også før 2019, da klimaengasjementet – og medlemstallet i Natur og ungdom – var på topp.

Så da skyldes det kanskje noe vagere og mindre målbart – det vi for letthets skyld ofte kaller «tidsånden»?

For det er kanskje et litt underspilt tegn i tiden: At den grønne bevegelsen er på nedtur. Ikke bare her i landet, men over store deler av Europa (og ja, det er unntak her).

Så rart er det kanskje ikke. Så massivt som fokuset var på klimasaken i tiden før pandemien tok luven fra livet, er det ikke overraskende at engasjementet er noe kjølt ned – tross for at kloden blir stadig varmere.

I valget til Europaparlamentet i mai, gikk den grønne blokken kraftig tilbake, og er nå på samme nivå som i 2014. I et grønt foregangsland som Tyskland, er trenden klar: Regjeringspartiet Die Grünen er nesten halvert på to år.

Skolevalget i fjor var en indikasjon: Da gikk MDG ned syv prosentpoeng, og fikk støtte bare av 3,8 prosent av de unge «velgerne». Ifølge Ung-undersøkelsen til meningsmålingsbyrået Opinion, var klima og miljø den enkeltsaken som falt mest blant unge mellom 15 og 25.

Det kan også, muligens noe mer kontroversielt, føres et argument for at «doom and gloom»-retorikken, og utskjellingen av politikere tross viktige fremskritt i klimaforhandlingene og i påfølgende politiske beslutninger, kan ha fremprovosert en motreaksjon.

Det er liksom en grense for hvor mye dysterhet unge kan ta innover seg før de vender seg mot andre temaer og interesser – spesielt i en tid der også krigsfaren er vendt tilbake som et bekmørkt skrømt fra fortiden.

Hør VG-podkasten Giæver og gjengen

Klimakrisen er mildt formulert like reell nå som i 2019, men viktig politikk er vedtatt for å nå klimamål som et nokså omforent verdenssamfunn har blitt enige om.

Kanskje det svinnende klimaengasjementet også handler om at ungdommen har fått økt tillit til at politikerne i de fleste partier har innsett alvoret og er i gang med konkrete tiltak som får ned utslippene?

Sånn sett er det kanskje ikke så farlig for jordens klima at miljøpartiene og de spissede organisasjonene opplever en viss oppbremsing.

Bare de ikke stopper helt opp. For motkreftene er betydelige – og på fremmarsj, ikke minst nedover i Europa, for ikke å snakke om i USA.

Og noen av disse vil reversere alt det viktige som tross alt ble oppnådd i årene da klimasaken var den dominerende – ikke minst som følge av et betydelig press fra ikke lenger fullt så unge mennesker med et bankende hjerte for planetens ve og vel.

Den såkalte «Greta Thunberg-generasjonen» fortjener takk.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.