Endelig sommer! Eller?

Den lange sommerferien er en tradisjon verden over. Det finnes knapt en bedre følelse enn sol i ansiktet på tur hjem fra kontoret eller siste skoledag før ferien.

Men i skyggen av lange sommerdager og høye temperaturer, hviler store sosiale forskjeller og læringstap.

Vi må rett å slett gjøre sommerferien kortere.

Hvert eneste høstsemester starter med repetisjon, i stedet for nye temaer og nye utfordringer. Læringstapet over sommeren kan tilsvare en hel måned med skolegang.

Læringstapet er størst i matematikk, og litt mindre i lesing. En forklaring på det er at man i større grad vedlikeholder leseferdighetene over sommeren, mens det man kan av matematikk ligger brakk frem til skolestart i august.

Forskning fra USA har vist tydelig at det er en sammenheng mellom sosial ulikhet, læringstap og lange sommerferier. Konklusjonen er ganske tydelig: Kortere sommerferie reduserer elevenes læringstap.

Så hvorfor ikke prøve i Norge?

I USA har man gjort forsøk med å dele året inn i undervisningsbolker, med kortere og hyppigere ferier. Sommerferien ble eksempelvis redusert fra ni til fire uker. Antallet ferieuker i løpet av året forblir det samme, men man fordeler dem på en ny måte utover året.

Forskningens overordnede konklusjon var at læringstapet i matematikk og lesing ble redusert, parallelt med at sommerferien ble redusert. Gevinsten var like stor for alle elever, uavhengig av alder, klassetrinn, sosioøkonomisk bakgrunn og fag.

Særlig for barneskoleelevene ble gevinsten stor. Det skyldes antakelig ulikheter i den kognitive utviklingen. En 6-åring glemmer mer i løpet av sommerferien, uansett lengde, enn det en eldre elev gjør.

At læringstapet i større grad reduseres hos de eldre, er ekstra positivt, ettersom vanskelighetsgraden gjerne er høyere jo eldre elevene blir. Det gjør det desto viktigere å henge med fra semester til semester.

At barn ikke stimuleres gjennom sommerferien, har negative konsekvenser for deres kognitive utvikling.

Skoleforsker Elaine Munthe ved Universitetet i Stavanger peker på at barn med lavere sosioøkonomisk status også er dem som har størst læringstap. Det skyldes gjerne at barna er mer alene, og at de i liten grad utsettes for kognitiv stimulering i løpet av sommerferien.

I tillegg til forskningen fra USA, som dreier seg om læringstap, vet vi at mange barn i Norge blir sittende hjemme eller uten organiserte aktiviteter i store deler av ferien.

Tall fra SSB viser at hver femte familie med lav inntekt ikke har råd til å dra på ferie. Sommerferien er den perioden med mest fri disponibel tid for alle, noe som betyr at sommerferiene slik de er i dag, kan skape stor variasjon i fritidsmønstre mellom ulike sosiale grupper.

Sommerferien kan også forsterke sosiale forskjeller.

Familier med god økonomi opplever gjerne ikke den lange ferien som et stort problem; de kan gjerne dra på både hytta og til utlandet. Barn i disse familiene stimuleres også i større grad gjennom bøker, museumsbesøk, turer og bruk av fremmedspråk.

For dem som ikke har denne muligheten, kan resultatet være at barn ender opp med å være mye alene om sommeren.

Kunnskapsdepartementet bør søke etter et nytt og oppdatert kunnskapsgrunnlag som tar utgangspunkt i norske elever i den norske skolen.

Da kan vi også sette i gang en faktabasert debatt om hvordan organiseringen av skoleåret kan bidra til en bedre skole for elevene, og gjøre sommeren enklere for mange familier.