En valgkamp fra vondt til verre

Det går mot tidenes valgnederlag for det konservative partiet. Rishi Sunak kjemper en tilsynelatende umulig kamp, som leder for et parti i dyp krise.

Da han for drøyt halvannet år siden flyttet inn i Downing Street, var det etter at først Boris Johnson og deretter Liz Truss hadde gjort hva de kunne for å ødelegge partiets og regjeringens troverdighet.

Den første gjennom partygate, den andre med sitt såkalte minibudsjett som brått kastet den britiske økonomien ut på dypet.

Sunak var populær som finansminister under pandemien, men har vært en upopulær statsminister. Det var mange som sperret opp øynene da han valgte å utlyse valg et halvt år før fristen gikk ut, når både han selv og partiet lå krisedårlig an på meningsmålingene.

Derfra gikk det bare nedover.

I denne saken kan du lese om regjeringspartiets valgkamptabber:

• Våt valgannonsering
• Exit for et synkende skip
• Påstand om løgn
• Undervurderte Nigel Farage
• Sunaks D-dag
• Veddeskandalen

Det første bildet

Det høljregnet da Sunak i slutten av mai overraskende annonserte at det britiske valget skulle holdes 4. juli. Han valgte å holde pressekonferansen utendørs. Uten paraply.

Fordi Sunak er en veldig rik mann, ville det kanskje tatt seg dårlig ut om noen hadde holdt en paraply over ham og talerstolen hans. Det er viktig for en politiker å fremstå som en av folket, ikke som en overklassesnobb som ikke skjønner hvordan vanlige folk har det.

Men et bilde sier mer enn tusen ord, og bildet av en søkkvåt statsminister i nitrist vær oste ikke akkurat av at denne mannen og denne regjeringen er din beste fremtid.

Og for alle som også hørte lyden, hjalp det ikke at Sunak nesten ble overdøvet av låten Things Can Only Get Better, som ble spilt for full guffe på utsiden av Downing Street. Det var opposisjonspartiet Labours valgkamplåt tilbake i 1997, da partiet vant et brakvalg med Tony Blair i spissen.

Things Can Only Get Wetter, skrev John Crace i The Guardian, og kalte valgutlysningen en kickstart for Rishi Sunaks farvel-tour.

Det andre bildet

Dagen etter begynte valgkampen for alvor. Sunak hadde overtaket, siden hans parti var det eneste som på forhånd visste når valget skulle komme. Men lite tydet på detaljplanlegging.

For hva kommuniserer egentlig et bilde av Sunak under et Exit-skilt?

Og burde han ikke ha forutsett at et besøk i Belfasts Titanic-kvartal måtte føre til spørsmål om han er kaptein på et synkende skip?

Fortsettelsen ble ikke bedre.

Påstand om løgn

I valgkampens første debatt, fremsto Sunak på offensiven. Han dundret løs mot Labours leder og statsministerkandidat Keir Starmer.

Alt å vinne, ingenting å tape, tenkte han kanskje. Men det endte ikke godt.

Det konservative partiet har ligget stabilt 20 prosentpoeng under Labour på meningsmålingene helt siden Sunak tok over som partileder og statsminister.

Målinger som teller antallet mandater i parlamentet, viser et enda dystrere bilde for regjeringspartiet. Én av dem viser at partiet risikerer å gå fra 345 seter ved forrige valg til bare 66 i dette.

Det snakkes om en utryddelse av det som har vært det dominerende partiet i britisk politikk i moderne tid.

Kanskje var dét grunnen til at Sunak i debatten hamret løs med påstander om at Labour ved makta betyr en skatteøkning per husholdning på nærmere 25.000 kroner årlig. Han sa at tallet var beregnet av uavhengige byråkrater i finansdepartementet. Det stemte ikke.

Sunak fikk refs fra det offentlige statistikktilsynet. Labour kalte ham en løgner.

Faren Farage

En av grunnene til at Sunak valgte å utlyse valg tidligere enn nødvendig, kan ha vært at han ville ta opposisjonen på senga. Ikke bare hovedkonkurrenten Labour, men også partiet Reform UK som truer de konservative fra høyresiden.

Brexit-general og tidligere UKIP-leder Nigel Farage var partiets ærespresident. Noen dager inn i valgkampen utelukket han at han ville stille som kandidat for partiet. Alt så ut til å gå som Sunak hadde håpet.

Men så ombestemte plutselig Farage seg.

Ikke bare stiller Farage som kandidat til parlamentet; han tok også over ledelsen av Reform-partiet.

Farage har lengre fartstid, og er for mange velgere en mer kjent politiker enn både Sunak og Starmer. Selv om han har prøvd å bli valgt inn i Underhuset hele sju ganger tidligere uten å lykkes, er hans retur til britisk toppolitikk en trussel for statsminister Sunak og hans parti.

Nigel Farage behersker kommunikasjonskunsten bedre enn de fleste. Han kan å sno seg i mediebildet, og elsker å flørte med velgere på en måte mange sikkert misunner ham. Han stjeler stemmer fra Det konservative partiet spesielt og Reform UK vokser på meningsmålingene.

Selv sier Farage at det er sikkert at Labour vinner valget, og begrunner sitt valg om å stille med at han vil være en sterk og tydelig opposisjon til Labour i parlamentet. I motsetning til hva han mener de konservative kan klare.

Men ambisjonene går lengre enn som så. Han har sagt at han vil ta over Det konservative partiet etter valget, noe også konservative partimedlemmer frykter.

Det tredje bildet – uten Sunak

Så kom D-dagen. Den faktiske D-dagen, 80 år etter andre verdenskrig. Sunak var på plass i Frankrike, sammen med andre internasjonale politiske storheter.

Det var bare det at Sunak valgte å dra hjem før arrangementet var over.

Dermed var det utenriksminister og tidligere statsminister David Cameron som ble avbildet mens han småsnakket med Joe Biden, Emmanuel Macron og Olaf Scholz på Omaha-stranden i Normandie.

Ikke mannen som ønsker å bli gjenvalgt som britisk statsminister. Ikke han som hadde trengt et løft, et øyeblikk der han kunne fremstå som statsmann for all verdens øyne. Ikke minst for britiske velgeres.

Nei, Sunak dro tilbake til Storbritannia uten forklaring, mens Labours statsministerkandidat sikret seg et møte med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj.

Det første Sunak gjorde da han kom tilbake til Storbritannia, var å gi et intervju som ikke ble publisert før mange dager senere.

Deretter beklaget han. Det måtte også hans partikolleger gjøre. Igjen og igjen.

Kritikken vokste. Ingen kunne forstå at en partileder for et patriotisk parti kunne svikte krigsveteranene på den måten. Eller at det var mulig fra et kommunikasjonsperspektiv å velge bort et slikt øyeblikk midt under en valgkamp.

Veddeskandalen

Valgkampens innspurt har vært preget av en skandale knyttet til den britiske tradisjonen med å vedde om alt mellom himmel og jord.

Hvert minste tettsted med respekt for seg selv i Storbritannia har en veddesjappe. De fikk plutselig mer å gjøre rett før Rishi Sunak overraskende annonserte at valget skulle holdes 4. juli.

I løpet av valgkampens nest siste uke, ble det klart at minst fem av Det konservative partiets kandidater eller ansatte granskes for hva de visste om valgtidspunktet da de - før Sunaks våte annonsering i mai - veddet på at valget kom i sommer.

Blant dem er partiets valgkampsjef og hans kone. Kona stiller som kandidat til parlamentet.

Det tok mange dager fra avsløringene kom, til statsminister Rishi Sunak suspenderte kona og et annet parlamentskandidat fra Det konservative partiet. Han må tåle kraftig kritikk for at han ikke tok tydeligere og tidligere avstand fra at partifeller muligens har prøvd å berike seg selv ved hjelp av innsideinformasjon.

Også en Labour-representant granskes for å ha veddet på at han selv kommer til å tape valget. Han ble umiddelbart suspendert fra partiet.

Seks uker med valgkamp er relativt lenge i britisk sammenheng. Særlig i nedoverbakke.