Året er 1905, og den eventyrlystne besetningen på dampskipet S.S. «Thalassa» har funnet det de har søkt etter – et havarert, spansk skip på havbunnen.
Et tragisk dødsfall avbryter jubelen. Noen uker senere synker også «Thalassa» når skattejakten gjenopptas.
Som den eneste overlevende dykkeren fra skipets originalbesetning, blir det opp til Cam å finne ut hva som har skjedd.
Hele spillet foregår på havbunnen, i og rundt vraket av «Thalassa». Hvorfor sank skipet? Hvem eller hva hadde ansvaret?
Cam kjemper seg gjennom sine egne traumer for å finne svar. Lettere sagt enn gjort – dette er kollegaer. Venner.
Intens etterforskning
Etterforskningen går ut på å finne spor, analysere hendelser, lese brev, se sammenhenger som ikke umiddelbart er åpenbare, og finne nøkler og gjenstander som åpner dører og andre veier videre gjennom vraket.
Det vokser frem små og store mysterier som må løses, relasjoner som må defineres, og hendelser som skal forklares basert på sporene og bevisene du finner.
Og det er her «Thalassa: Edge of the Abyss» virkelig skinner.
Spillet har en Agatha Christie-aktig nerve, som blir gradvis mer og mer intens jo nærmere mysteriets sentrum du kommer.
Vi er plassert i samme sjanger som spill som «Gone Home», «Everybody’s Gone to the Rapture» og «Firewatch» her – såkalte «walking simulators», hvor du har lite interaktivitet, men desto større fokus på historiefortelling og mental tilstedeværelse.
Det norske studioet Sarepta har dessuten lånt litt av oppbyggingen fra det moderne indie-mesterverket «Return of the Obra Dinn», og serverer en (mange hakk mindre makaber) thriller det er vanskelig å rive seg vekk fra.
Traume-studie
Jeg er også mektig imponert over hvor vellykket spillets uttalte misjon er.
Sarepta beskriver selv spillet som en studie i hvordan mennesker håndterer traumer og sorg.
Det gjennomføres på en såpass sterk og autentisk måte at jeg ikke blir overrasket dersom det vil ha en ekte terapeutisk effekt på mange.
Dessverre skroter det litt vel mye på det tekniske.
Lydmiksen er merkverdig svak, antall bilder i sekundet kryper ned i sneglefart for ofte, og den norske tekstingen av det engelske lydsporet er ikke kvalitetssikret.
Det er dessuten mye å gå på rent visuelt, noe som gir spillet et litt utdatert preg.
Det har ikke ekstremt mye å si, ettersom stemningen i seg selv er både trykkende og veldig god. Men det må nevnes.
Noe av dette, kanskje det meste av dette, kan ordnes i fremtidige oppdateringer. Det er heller ikke så ille at det overdøver spillets sterke sider. Det påvirker allikevel helhetsinntrykket mitt her og nå.
Kan gjøre en forskjell
Når det er sagt, er «Thalassa» norsk kultureksport det er lov å være stolt av.
Akkurat som i Sareptas forrige spill, det kruttsterke «MyChild: Lebensborn», serveres en opplevelse basert på vonde, menneskelige opplevelser og følelser.
Målet har vært å skape et spill som kan gjøre en ekte forskjell i livene til ekte mennesker.
Der lykkes virkelig «Thalassa: Edge of the Abyss».
Hei, spillvenner!
Jeg er frilanser og skriver om spill for NRK. Til daglig jobber jeg i Level Up Norge. Sjekk gjerne ut min liste over fjorårets beste spill, eller hvilke spill jeg ser mest fram til i 2024!
Alle spillanmeldelsene fra NRK finner du her.
Publisert 07.08.2024, kl. 21.00