En sommerbok med alvor og vemod! Anmeldelse: «Tranene flyr mot sør»

En sterk og lavmælt debut av Lisa Ridzén treffer leseren midt i. Det handler om en eldre mann i sin siste sommer – og ja, om hele livet selv.

Foto: Gabriel Liljevall

NY BOK

Tittel: Tranene flyr mot sør

Forfatter: Lisa Ridzén

Sjanger: Roman

Oversetter: Ingrid Greaker Myhren

Forlag: Kagge

376 sider, 429 kr

Lisa Ridzéns bok «Tranene flyr mot sør» fløy rett inn på den svenske bestselgerlisten da den utkom tidligere i år, og er allerede solgt til mer enn 30 land. Det kan man forstå, boken treffer rett i. I en tekst som er dypt rørende skildrer Ridzén gjenkjennelige situasjoner og relasjoner: om eldre som svekkes og føler avmakt, om barn som opplever foreldre som ikke lenger er som de var, og – om alt et menneske kan oppleve.

Bo er 89 år og lever alene i sitt gamle hus på bygda i det grisgrendte Jämtland. Han sliter med slim i halsen, trøbbel med øynene, alt går langsomt. Kraften i bein og armer er ikke som de var. Bo, som har arbeidet på saga i Hissmofors hele sitt liv, har vært sterk og praktisk. Nå slumrer han mest på slagbenken som han er så glad i. Han skriver små lapper til seg selv for å huske på ting.

Boken starter med temperatur: Bo vil gjøre sønnen Hans arveløs, sørge for at han ikke arver noe. Sønnen vil ta fra faren hunden Sixten, hans elskede jämlandshund. De to holder hus sammen, Sixten er Bos venn i hverdagen, Bo, ligger i slagbenken med Bo. Men nei, sier sønnen. Sixten trenger mer mosjon enn småturer bort til landeveien og tilbake igjen.

Bo argumenterer for at han klarer å ha Sixten, og ennå har han venner i hjemmetjenesten som holder igjen overfor sønnen. Men Bo vil selvsagt ikke gjøre sønnen arveløs. Bo og hans kone Fredrika – som nå er dement og på sykehjem – elsker sin eneste sønn. Men forholdet til Hans er vanskelig. Rollene er snudd, Hans kan bestemme, Bo føler avmakt. Hans strekker seg mot faren, og Bo makter – til sist i romanen – å strekke seg mot sønnen. Forholdet far-sønn skildres også bakover i tid, for Bos far var en sinna og ond jævel, og Bo vil ikke være som «gammern».

Det er en på alle måter bevegende bok Lisa Ridzén har skrevet, en velskrevet prosa, i en fint flytende oversettelse av Ingrid Greaker Myhren. Med enkle grep trekkes leseren inn i det som skal bli Bos siste sommer, mellom månedene mai og oktober. Vi følger livet til Bo gjennom korte notater i loggen som hjemmetjenesten fører, og deretter gjennom Bos tanker om eget liv nå og før. En junidag noterer hjemmetjenesten at Bo har spist, er «litt nedstemt», vil ikke dra til Brunkullagården og besøke Fredrika». Og deretter følger leseren Bo og sønnen på besøk hos demente Fredrika – ingen av dem synes det er morsomt å være der, men håper besøk gjør henne godt. Og sønnen byr på mat etterpå. Det er fint og nært.

Bos tanker og drømmer løper gjennom sidene som en stream of consciousness, der han småsover gjennom dagen på slagbenken. Han fører samtaler med og snakker til Fredrika i du-form. Hva ville du ha gjort nå, når jeg er så sint på Hans? Bo har også bestevennen Ture, i samme livssituasjon, men uten familie. De snakker sammen på telefon om hjemmehjelper og livets fortredeligheter. Men Ture, har han også hatt et hemmelig liv, med alle sine reiser ut i verden, et liv som Bo ikke visste om?

Lisa Ridzén skal ha fått ideen til romanen etter å ha lest hjemmetjenestens logg over egen farfar. Her er også morsomme og ironiske skildringer fra livet for et eldre menneske: All denne dusjingen hjemmetjenesten driver med, hva er det godt for? Slagbenken forsvinner, en ny moderne seng settes inn, med hev og senk. Hvorfor? Og hvor man skal trykke for å komme oppreist i sengen?

Bo blir stadig dårligere. Hva skjer med Sixten når både sønnen, barnebarnet og hjemmetjenesten sier det ikke går?

Dette er en roman vel verdt å lese, mye å tenke over for oss alle, uansett livsfase. Den treffer, berører og beveger. En sommerbok med alvor og vemod, det er hva den er.

Relaterte emner

• Jämtland
• Far
• Hund
• Bok
• Roman