En oase i sikte?

Da jeg var 20, var Oasis det største som fantes i min verden. Dette hadde jeg til felles med en nesten obskøn mengde briter på noenlunde samme alder.

I Norge var de bedagelige konstablene i musikkpolitiet too cool for school for å bli med på den smått kultiske moroa, og det pleide å irritere meg så grenseløst at jeg vurderte å krysse grensen og aldri komme tilbake igjen.

«Provinsielt!», gaulet jeg for meg selv, omtrent samtidig som jeg beljet i kor med alle gladmelankolske kremlåtene som Liam Gallagher fremførte, bredbent og full av faenskap.

Låtene var skrevet av storebroren hans, Noel, som siden har vært en av mine helter i livet.

En gatens duks blottet for ærbødighet og autoritetsangst, og med en teft for melodier som få på denne siden av McCartney og Brian Wilson kan tevle med.

SISTE KONSERT: I Norge iallfall – Oslo Spektrum 27. januar 2009. Foto: Jan Petter Lynau / VG

De var gigantiske på 1990-tallet. Giga-ntiske. Det største britiske rockbandet siden Beatles og Stones. De dominerte alle sider ved kulturen der borte, og innflytelsen rakk helt inn i Downing Street 10.

Gallagher-brødrene var fra filleproletariatet i indre Manchester, og var så karismatiske at de skapte overskrifter ved det minste nys.

Sånt varer ikke for alltid, selv om signaturlåten deres – 90-tallets signaturlåt – postulerte at de, vi, skulle «Live Forever». Øl og pulversnø tok helt overhånd og slåssingen brødrene imellom var ikke lenger så festlig som før.

De holdt på helt til 2009, da sikringene endelig røk.

Noel gikk videre med sine greier, og etter noen år i villrede, fant endelig Liam sin grein her i livet, og fortsatt er de, hver for seg, blant de største voksenrockerne i det forente øyriket.

I årrekke har de skjelt ut hverandre, særlig Liam – som nokså oppskriftsmessig fant seg raskt til rette i sosiale medier – og like lenge har britiske medier og fans mast om et comeback.

SISTE UTGAVE: Gem Archer, Noel Gallagher, Andy Bell og Liam Gallagher i 2009, rett før implosjonen. Foto: Paul Yeung / Reuters / NTB

Nå kan det skje. Kryptiske meldinger siver ut fra begge leire, og allerede tirsdag kan – kan, understreker, kan – det komme en erklæring om at de to og fotsoldatene deres er på vei tilbake. Og at det kommer til å bli et sabla haraball.

Hvis det skjer, da, og hva tenker jeg om det, som grunnet pladaskfall i avgjørende formative år har opprettholdt en nokså stor interesse for disse bølle-brødrene, spesielt for Noel og hans band High Flying Birds, som jeg stadig setter høyt?

Tja, jeg vet ikke helt. Jeg er overhodet ikke nostalgisk anlagt. Det som var, det var, og kan aldri gjenskapes.

Å se to aldrende banditter på scenen i et forsøk på å være som sine 30 år yngre utgaver, blir neppe så veldig stilig. Og musikken er jeg litt lei av, skal jeg være ærlig.

De kommer til å håve inn uhorvelig mengder pund og dollars og Storbritannia vil atter stå på hodet for de to, for de har ennå nok utstråling og morsk tilstedeværelse til å kunne snurre et helt folk rundt de stutte lillefingrene sine.

Noel og Liam er nasjonalskatter, og slike vet britene å ta vare på.

Så kan det jo skje, at min litt søvnige anti-nostalgi får seg en knekk når (hvis) det nærmer seg, og muligheten til en konsertbillett materialiserer seg, og hva vet jeg, kanskje det blir nye sanger og plater også.

Det er rart med det, men det man oppdager og trykker til sitt hjerte når man er på sitt mest påvirkelige og identitetssøkende, blir med oss, sikkert for alltid.

Det er innsydd i sjelen på et vis, og jo da, jeg er jo nysgjerrig på hva dette kan føre til.

For Noel skriver fortsatt virkelig fine låter, og Liam ser fortsatt ut som om han mener det, og grynter dessuten noenlunde rent bare han holder seg unna de høyeste tonene.

Og intervjuene de stadig gir er kostelige, for de har begge beholdt det bøse humøret tross brødrelig bitterhet og generell aldersknekk.

Forventninger? Nei, egentlig ikke.

Men jeg lar meg gjerne overraskes positivt, og sier sjelden nei til det som er gøy her i livet.

Men som nesten like gammel som brødrene selv, håper jeg de tar det hele med et litt overbærende smil, og ikke legger altfor mye i det.

Men man håper jo samtidig at de har nok energi og gifaen-holdning til at de kan mobilisere noe av det samme som i glansårene – en nesten supersonisk optimisme som formet tidsånden på nesten nifst vis.

Men om det faktisk blir et comeback? Definitivt kanskje, som det het den gangen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.