En gyllen andreplass

Man kan være en vinner uten å få troféet.

Litt skuffende var det kanskje at Caroline Graham Hansen ikke fikk Gullballen som verdens beste spiller for sesongen 2023-24, sett med norske øyne. Hun var blant de to favorittene. Det hadde vært stort.

Men det er ingen skam å havne bak geniet Aitana Bonmatí.

Vi må huske hvor Graham Hansen pleier å være når Gullballen deles ut.

Ignorert

På sofaen. I godstolen. Eller et annet sted langt unna gallaen hvor verdens beste spillere samles til priser, heder og ære.

I alle år er driblevingen blitt ignorert av panelet som nominerer spillerne, en urettferdighet som har gjort henne til en av fotballens mest undervurderte stjerner.

Hun har fått ros av kollegaer, fans og presse. Men ikke hos France Football, magasinet som har delt ut Gullballen siden 1956.

Selv ikke sesongen 2022-23, da hun herjet langs høyrekanten og Barcelona vant ligaen og mesterligaen, ble hun nominert som en av verdens 30 beste spillere. På nettet var reaksjonene så sterke at hun selv måtte ut på X og roe ting ned.

– Det går helt fint, skrev hun.

Men Gullballen må bety noe når hun tar privatfly til seremonien i Paris, som hun gjorde mandag kveld, dagen før Norge skulle spille EM-kvalik mot Albania på Ullevaal.

Denne gangen var hun ikke bare invitert til festen. Hun var i rampelyset.

Kunne like gjerne vært henne

Kanskje ikke som vinneren av prisen. Det var Bonmatí som fikk gå opp på scenen, holde talen og se navnet sitt i gull for andre år på rad.

Men Graham Hansen var ikke akkurat bortgjemt heller.

I flere måneder er hun blitt omtalt som en av favorittene. Mandag kveld spaserte hun ned den røde løperen sammen med Bonmatí, Barcelonas president Joan Laporta og flere av de andre stjernene – kvinner og herrer – fra Barcelona.

Hun satt på første rad hele kvelden, og hun var oppe på scenen sammen med Bonmatí, som sa at Gullballen like gjerne kunne gått til jenta fra Tåsen.

Hun hadde rett, og det kan jo virke bittert.

Men et slikt kompliment foran verdens øyne er anerkjennelse i seg selv.

Arkitekten

Dessuten er det ikke noe nederlag å havne bak Bonmatí.

Graham Hansen kunne ikke gjort så mye mer, med 61 målpoeng på 43 kamper. Hun var den farligste offensive spilleren for laget som vant ligaen, cupen og mesterligaen. I Liga F hadde hun flest mål og målgivende.

Sent i mars kunne man fint si at hun fortjente Gullballen. Da nettsiden Goal laget en liste over favorittene rundt den tiden, hadde de henne på topp.

Men Bonmatí er arkitekten bak Barças angrep fra den sentrale midtbanen. Som playmaker sto hun bak mer enn 40 målpoeng, og i de avgjørende kampene var hun enorm.

Hun scoret mot Chelsea i den andre runden av mesterligaens semifinale.

I finalen mot Lyon scoret hun det første målet.

I Nations League, som Spania vant, scoret hun i semifinalen mot Nederland, og det første målet i finalen mot Frankrike.

Så Bonmatí fortjente Gullballen. Graham Hansen fortjente Gullballen.

Om de bare kunne delt ut to.

Stemmer med hjertet

Likevel fantes det en risiko for at Graham Hansen kunne havnet lavere.

Hun har lenge vært spilleren som aldri får rosen hun fortjener. Riktignok er det et panel fra France Football som har oversett henne i alle år, før hun endelig spilte for bra til å bli ignorert.

Men når hun først var nominert, skulle Graham Hansen bli stemt på av 50 journalister fra de 50 øverste landene på FIFA-rankingen.

At hun fortjente en plass blant de to øverste, var ingen garanti.

Graham Hansen har aldri kommet særlig godt ut i Fifas kåring av sesongens beste heller. Hun sier at hun ikke bryr seg om alt det utenfor banen, fra intervjuer til sosiale medier, og mandag kveld hadde hun lave forventninger.

Vi har sett rare resultater med Gullballen før. Redaktøren for France Football, Vincent Garcia, sa i forkant at «folk stemmer med hjertet».

Om Graham Hansen virkelig var så upopulær, kunne hun havnet utenfor pallen.

Men nei. Hun slo alle OL-vinnerne fra USA. Hun havnet foran alle sine europeiske «rivaler», og alle sine lagkamerater utenom én.

«Greia» med Graham Hansen og Gullballen handlet aldri først og fremst om å vinne prisen. Det handlet om mangelen på anerkjennelse, at en av verdens klart beste spillere ikke en gang fikk sitte blant kandidatene.

Mandag kveld fikk hun respekten hun fortjener.

Og det er en seier i seg selv.