Elitens godhetsposering

4 months ago 100

LUKSUSHOLDNING? Bildet er fra en protest i Washington DC i 2017.

På 2000-tallet signaliseres elitestatus gjennom holdninger: luksusholdninger.

Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Da jeg bodde i Amerika, reiste en del av min utvandrede morsslekt til New York for å treffe meg. De var svært opptatt av at «en av våre» studerte ved Columbia. Det var først da jeg innså hvor viktig navnet på universitetet er som klassemarkør i USA.

Engang kjentes fintfolk på klesdrakt, kjøretøy og pynt. Luksusvarer er mer tilgjengelige enn før. Dette er en utfordring for eliten, som fortsatt ønsker å kringkaste sin opphøyede stilling. Rob Henderson mener eliten har frikoblet sosial status fra varer og koblet den til holdninger.

En luksusholdning er en forestilling eller mening som gir status uten å medføre nevneverdig kostnad for holdningsbæreren. Prisen betales ofte av folk med lavere sosial status. Tanken er at elitestatus på 2000-tallet signaliseres gjennom godhetsposering.

Les også

Eurovision: En havarirapport

Henderson, mannen som myntet begrepet Luxury beliefs introduserte seg for det europeiske ordskiftet i et essay i britiske The Times i 2024. Selv har han en tidsriktig underklasse-CV: Uansvarlig mor, oppvekst uten far og en ungdomstid preget av rus og skolevansker.

Militæret fikk ham på rett kjøl og hjalp ham til eliteuniversitetet Yale hvor han fikk kultursjokk. På mange måter minner Henderson om J.D. Vance – hvis bok Hillbilly Elegy ble de høyskolertes favorittforklaring på Hillarys valgnederlag i 2016.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Henderson har skrevet en forsøksvis lignende biografi, Troubled, akkurat i tide til presidentvalget i 2024. Denne boken har ikke fått samme jublende mottagelse som ble J.D. Vance til del (før det kom frem at han var republikaner).

Dette er kanskje fordi Vance solgte en Steinbeck-inspirert klassekampfortelling, mens Henderson setter sitt søkelys på skadelige holdninger som utkrystalliserer seg i eliten før de siver ned og konsentreres som bunnfall i underklassen, som betaler prisen i form av ødelagte liv.

Boken er tungt inspirert av Paul Fussells standardverk Class: A Guide Through America’s Status System (1983). Kulturhistorikeren hevdet at klesvalg, kulturelle preferanser og holdninger var i ferd med å bli vel så viktig klassemarkør som penger, utdannelse og smak.

Hva er så eksempler på luksusholdninger? Svaret på dette vil komme an på hvor iakttageren står politisk. Ofte anføres krav om å kutte støtten til politiet i USA som kroneksempel, selv om det er grunn til å spørre om dette er en eliteholdning? Jeg vil si nei, dette er venstreradikalisme.

Konservative vil peke på Det grønne spranget, som påfører nedre halvdel enorme merkostnader i form av høyere energipriser, eller liberal innvandringspolitikk som garanterer lønnsstagnasjon for lavskolerte i økonomier som kontinuerlig tilføres desperat arbeidskraft.

Venstresidens Nick Cohen har en annen kandidat: «På kontinentet har absolutt støtte til det europeiske prosjektet vært et tegn på anstendighet, omtrent slik det var å gå i kirken for tidligere generasjoner». Støtte til selvvalgte kriger er en annen av venstresidens ankepunkter.

Liberalere vil være prinsipielt uenig og vise til at alt dette er svar på hva de anser å være vår tids store utfordringer, og at det blir for svart-hvitt å dele samfunnet inn i vinnere og tapere. Nesten alle i Vesten, lever friere, fredeligere og i større velstand enn noen gang tidligere.

Begrepet ‘luksusholdninger’ er besnærende vovet. Er, for eksempel, Pride en luksusholdning? Homofile i Vesten er svært privilegerte, i sosioøkonomisk forstand. Hva med legalisering av cannabis, så borgerskapets barn bekymringsfritt kan teste noe som vil forderve underklassen?

Vi kunne altså trenge en lukshusholdningsidentifikator. Det slo meg at en tenkelig kandidat kan være profilbildet på Facebook. Jeg klikket meg – i forskningsøyemed – gjennom en rettroende kollegas forkastede kranser fra forgangne år:

Climate action, I stand with refugees, #Metoo, Pray for Afghanistan, Stay home: it saves lives, Black lives matter, Dråpen i Havet, Pride, Support Ukraine, Transwomen are women ...

Retten til å definere hva som er godt, sunt, viktig og riktig er mer omstridt enn før. Det har å gjøre med at den brede middelklassen har splintret, i hva David Goodhart berømmelig beskrev som de rotløse og de rotfestede i boken The Road to Somewhere (2017).

I Goodharts analyse sammenfaller luksusholdninger med hva medier som The Guardian (tenk Aftenposten) er opptatt av. Thomas Piketty, forfatter av Kapitalen i det 21. århundre (2013) sporer i en fagartikkel fremveksten av en koalisjon av «braminvenstre» og «handelshøyre».

Hovedtanken Piketty og medforfatterne presenterer, er at: «På 1950- og 1960-tallet var stemmegivning for sosialdemokratiske, sosialistiske og tilknyttede partier assosiert med lavere utdannede og lavinntektsvelgere». Derav navnet «Arbeiderpartiet».

Trenden på 2000-tallet var at høyskolerte velgere nå stemte til venstre, mens de med høy inntekt fortsatte å stemme borgerlig. Fremveksten av grønne og innvandringskritiske partier konsentrerte stemmene til de høyere utdannede og lavere utdannede velgerne ytterligere:

«Ved å kombinere databasen med historiske data fra partiprogrammer, viser vi at reverseringen av utdanningsspaltningen er sterkt knyttet til fremvekst av en ny ‘sosiokulturell’ akse for politisk konflikt.» Om det stemmer, kan det bidra til å forklare luksusholdninger.

Thomas Piketty har hevdet at deler av venstre- og høyresiden finner sammen.

Venstresiden har gjennom overrepresentasjon i akademia og media eierskap til mikrofonen, mens pengefolkene har stikkontakten. Over tid har disse to gruppen utviklet en felles verdensanskuelse, og fått strøm av Stein Rokkans fyndord «Stemmer teller, men ressurser avgjør».

Kanskje luksusholdninger gjør koalisjonen mulig? Braminene mangler penger til ekte luksus og kremmerne mangler dannelse til å møtes i finkulturen. Kanskje er gruppenes ulike intellektuelle profil grunnen til at luksusholdninger er slagordpregede og tuftet på krass moralisme.

Hvordan reproduseres luksusholdninger? Jeg er glad du spurte. Det er verdt å merke seg at universiteter på 2000-tallet pådro seg «verdier». Dette er nytt. Før var det ikke slik at studenter og lærerkrefter måtte slutte seg til dogmer for å kunne virke ved universitetet.

I dag er det slik at aspirerende braminer må slutte seg til et voksende sett påstander som inkluderer (men er ikke begrenset til) kvotering av beskyttede kaster, millenaristiske påstander om klimaendringer og ahistoriske antagelser om hva som gir et samfunn styrke og harmoni.

Det interessante er at disse påstandene ikke er vitenskapelige, de har mer karakter av trosbekjennelse. Se: Universitetenes «verdidokumenter» -som UiOs Strategi 2030. Dette kan være en indikator på hvor viktig luksusholdninger anses være for å bevare høyskolertes status.

Braminene og pengefolk forenes i dyp forakt for «populisme» – i betydningen «politikk som er populær blant lavskolerte». En fersk meningsmåling viser at færre akademikerne i Norge stemmer Ap. Mange går rett til Høyre, en reise som tidligere ville vært nær utenkelig.

Mange av akademikerne har også flyttet seg til Rødt og SV som nå har henholdsvis 9 og 12,5 prosent av de høyskolerte velgerne. Kun fire prosent av de med master og doktorgrad oppgir å ville stemme på fotfolkets parti, Frp. Dette stemmer over ens med Pikettys funn.

En tenkelig grunn til forhøyet konfliktnivå i mange europeiske land er at det partipolitiske duopoliet av braminene og pengefolk engang representerte et bredt flertall av velgerne. Det er ikke lengre slik. De som skal stenges ute, av hensyn til demokratiet, blir stadig flere.

Mens valgvinnende outsidere i det fleste tilfeller kan nektes all innflytelse av stadig bredere storkoalisjoner av braminene og handels-høyre, slik utfallet av Europaparlamentsvalget trolig vil illustrere, kan Trump komme til å beseire sentrum i et vinneren-tar-alt-valg.

Avslutningsvis: Mens luksusholdninger er et artig analyseverktøy i sosiologisk forstand, er den underliggende drivkraften en marxistisk verdensanskuelse, identisk med «woke» som politiserer alt og reduserer alle menneskelige relasjoner til maktutøvelse; undertrykkere og undertrykte. Caveat emptor.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

Sophia Adampour
Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.
Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Ishita Barua
Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health
Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
Martin Schütt
Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.