Digitalterapi

Da jeg fikk en Gameboy Color på slutten av 90-tallet, betraktet jeg den først som ren underholdning, en måte å fordrive kjedelige helger på hytta og lange sommerdager alene. Med tiden ble disse digitale eventyrene mer enn bare spill. De utviklet seg til å bli et fristed og en kilde til refleksjon.

Gaming har fungert som min digitale terapeut, en digital venn som har hjulpet meg ut av depresjon mange ganger.

Siden 90-tallet har jeg ridd bølgen av gamingens utvikling, fra Game Boy Color til Nintendo 64 og videre gjennom Playstation 2, 3, 4, og nå nylig 5. Fra de enkle 90-talls 2D-spill til de rike og komplekse verdenene i spill som «The Last of Us,» «God of War» og «Red Dead Redemption 2» har min reise vært mer enn bare et vitne til teknologisk fremgang.

Jeg har fulgt en hel industri som har utviklet seg fra enkle piksler til dyptgående karakterer og intrikate historier. Denne reisen har vært både følelsesmessig og intellektuell. Spillene har gitt meg innsikt, trøst og et unikt livsperspektiv. Gaming har utviklet seg betydelig og er nå i front av moderne historiefortelling og et ledende medium innen faget.

Siden jeg startet mitt gamingeventyr, har gaming blitt stadig mer sosialt og engasjerende, om enn på en ny digital måte. Den fantastiske dokumentaren «Ibelin» minner oss på hvor komplekse og fengslende gaming-verdener kan være, og deres betydning for mennesker over hele verden. Filmen burde være obligatorisk for alle foreldre som ønsker å forstå sine gaming-interesserte barn bedre.

Når jeg ser på dagens ungdom og «iPad-barn», kommer tanken på diskusjonen om hvor mye tid som er sunt å tilbringe foran skjermen. Det irriterer meg når eldre debattanter ikke tar med perspektiver fra både min egen generasjon som vokste opp på 90-tallet med spill, og dagens unge spillere.

Jeg husker tilbake til mine egne barndoms somre da jeg kunne spille Gameboy Color i opptil 7–8 timer i strekk for å fange en spesiell Pokémon, og jeg ser ikke på det som bortkastet tid. Jeg mener faktisk at det var noen av mine beste barndomsminner, hvor jeg lærte om vennskap, historie og menneskelig natur gjennom spillenes karakterer og historier.

Det er viktig å forstå hva man faktisk diskuterer når man snakker om spilltid, for spillene har mye å tilby, langt utover hva mange tror. Interessant nok bruker mange voksne selv mye av kveldstiden på å skrolle gjennom sosiale medier som Facebook og Instagram. En sjekk av «skjermtid» på en iPhone kunne gi mange av disse foreldrene en aha-opplevelse.

Dette er i skarp kontrast til de rike kulturelle og intellektuelle opplevelsene som et godt utviklet spill kan tilby.

Når det er sagt, er det viktig å opprettholde en åpen dialog med barna om deres interesser, inkludert gaming. Begynn med å spørre hvilke spill de spiller akkurat nå, hva spillene handler om, og hvilke karakterer de liker.

Vis interesse ved å se på når de spiller og spør hva de liker ved spillet eller kanskje det er et spill dere kan spille sammen? Dette viser at du verdsetter deres interesser og lar dem dele sin glede med deg.

Å balansere spilletid er essensielt; et godt tidspunkt for å sette bort skjermene er under middagen, noe som gir en flott mulighet for familien til å samhandle uten forstyrrelser. Ved å stille åpne spørsmål og unngå å diktere deres valg, vil du styrke båndene og forståelsen dere imellom.

For meg er gaming mer enn bare en hobby; det er et tilfluktssted. Selv på dager når solen skinner på sitt sterkeste, er det ikke utetid jeg alltid trenger, men heller en hel kveld dypt nedsunket i spillenes verden. Omringet av energidrikker og snacks, finner jeg roen og kontrollen som ofte er vanskelig å oppnå i den virkelige verden.

Med en spillkontroll i hånden navigerer jeg gjennom livets mørkere perioder. Som gamere trekker vi oss tilbake til disse fantastiske verdener for å midlertidig glemme alt annet.

For mange, spesielt blant de yngre, er gaming en nødvendig flukt. Det er viktig at vi ikke dømmer dem basert på deres gamingvaner, men heller forsøker å forstå den trøsten de finner i disse virtuelle verdenene og den betydelige rollen spillene spiller i deres liv.

Gamingens rolle i samfunnet har utviklet seg betydelig. Vi må anerkjenne den positive påvirkningen det kan ha, spesielt med tanke på mental helse og velvære slik det har gjort for meg. Gaming har vært min terapeut, min lærer, og mitt tilfluktssted. Jeg kan ikke forestille meg livet mitt uten den trøsten og forståelsen det har gitt meg.

For meg, og mange andre, er gaming ikke bare et tidsfordriv – det er en essensiell del av våre liv.